Første Krønikebok 17 N11BM

1. En dag David satt i huset sitt, sa han til profeten Natan: «Se, her bor jeg i et hus av sedertre, mens Herrens paktkiste står i et telt.»

2. Natan svarte David: «Gjør alt som ligger deg på hjertet, for Gud er med deg.»

3. Samme natt kom Guds ord til Natan:

4. Gå og si til min tjener David: Så sier Herren: Du skal ikke bygge det huset jeg skal bo i.

5. Jeg har da ikke bodd i noe hus helt fra den tid jeg førte israelittene hit opp, og fram til denne dag. Jeg har vandret omkring fra telt til telt, fra bolig til bolig.

6. Jeg vandret omkring med israelittene og dommerne over Israel, som jeg satte til å vokte folket mitt: Sa jeg noen gang til noen av dem: «Hvorfor har ikke dere bygd et hus av sedertre for meg?»

7. Nå skal du si til min tjener David: Så sier Herren over hærskarene: Jeg hentet deg fra beitemarken der du fulgte saueflokken, og satte deg til fyrste over mitt folk Israel.

8. Jeg var med deg overalt hvor du gikk, og utryddet alle dine fiender for deg. Jeg har gjort navnet ditt stort, som navnet til de største på jorden.

9. Jeg vil gjøre i stand et bosted for mitt folk Israel og plante det der. De skal få bo der og aldri bli uroet mer. Ugjerningsmenn skal ikke lenger plage dem som i gamle dager.

10. Slik har det vært fra den tid jeg satte dommere over mitt folk Israel og tvang alle fiendene dine under deg. Nå kunngjør jeg deg at Herren vil bygge et hus for deg.

11. Det skal skje når dine dager er til ende og du går til dine fedre, at jeg reiser opp din etterkommer, en av sønnene dine, til å etterfølge deg. Jeg vil grunnfeste kongedømmet hans.

12. Han skal bygge et hus for meg, og jeg vil trygge hans trone til evig tid.

13. Jeg vil være far for ham, og han skal være sønn for meg. Min godhet vil jeg ikke ta fra ham, slik jeg tok den fra ham som var før deg.

14. Jeg vil for alltid sette ham over mitt hus og mitt rike, og hans trone skal stå støtt til evig tid.

15. Alle disse ordene og hele dette synet bar Natan fram for David.

16. Da gikk kong David inn og satte seg foran Herrens ansikt. Han sa: Hvem er vel jeg, Herre Gud, og hva er mitt hus, siden du har ført meg så langt?

17. Og enda var dette for lite i dine øyne, Gud. Du har gitt løfter til din tjeners hus langt fram i tiden. Og du har sett på meg som en mann av høy rang, Herre Gud.

18. Hva kan David legge til den æren du har vist din tjener? Du kjenner jo din tjener.

19. Herre, for din tjeners skyld og etter ditt eget hjerte har du gjort alt dette store og kunngjort så store ting.

20. Herre, det er ingen som du, og det finnes ingen Gud foruten deg, etter alt vi har hørt med våre egne ører.

21. Hvem er som ditt folk Israel? Det er det eneste folk på jorden som Gud kom til og fridde ut for å gjøre til sitt eget folk. Med store og skremmende gjerninger skapte du deg et navn da du drev andre folkeslag bort for ditt folk, som du fridde ut av Egypt.

22. Du satte ditt folk Israel til å være ditt folk til evig tid. Og du, Herre, er blitt deres Gud.

23. La nå, Herre, det ordet du har talt om din tjener og hans hus, stå fast til evig tid, og gjør som du har sagt!

24. Ja, la det stå fast! Da skal ditt navn være stort til evig tid, så folk kommer til å si: Herren over hærskarene, Israels Gud, er Gud for Israel. Og din tjener Davids hus skal stå urokket for ditt ansikt.

25. For du, min Gud, har åpenbart for din tjener at du vil bygge et hus for ham. Derfor har jeg våget å be til deg.

26. Og nå, Herre, du er Gud, og du har gitt din tjener dette store løftet.

27. Måtte du fra nå av velsigne din tjeners hus så det alltid står urokket for ditt ansikt. For du, Herre, velsigner og er velsignet til evig tid.