Første Krønikebok 17 NB

1. En dag David satt i sitt hus, sa han til profeten Natan: Se, jeg bor i et hus av sedertre mens Herrens paktsark bor under teltduk.

2. Natan sa til David: Gjør du alt det du har i sinne! For Gud er med deg.

3. Men samme natt kom Guds ord til Natan, og det lød slik:

4. Gå og si til min tjener David: Så sier Herren: Du skal ikke bygge det huset jeg skal bo i.

5. Jeg har jo ikke bodd i hus fra den dagen jeg førte Israel opp, og til denne dag. Men jeg har vandret fra telt til telt og fra tabernakel til tabernakel*.

6. Hvor jeg så vandret om i hele Israel, har jeg vel noen gang talt slik til noen av Israels dommere, som jeg satte til å vokte mitt folk: Hvorfor har dere ikke bygd et hus av sedertre for meg?

7. Og nå skal du si til min tjener David: Så sier Herren, hærskarenes Gud: Jeg tok deg fra beitemarken der du fulgte saueflokken, for at du skulle være fyrste over mitt folk Israel.

8. Jeg var med deg overalt hvor du gikk, og utryddet alle dine fiender for deg. Jeg har latt deg vinne et navn så stort som det de største på jorden har.

9. Og jeg vil gjøre i stand et bosted for mitt folk Israel, og plante dem der, så de bor i sitt hjem og ikke blir uroet mer. Urettferdige mennesker skal ikke lenger skade dem slik som før,

10. helt fra den tid jeg satte dommere over mitt folk Israel. Jeg har ydmyket alle dine fiender. Og nå forkynner jeg deg at Herren vil bygge et hus for deg.

11. Når dine dagers tall er fullt og du går til dine fedre, da vil jeg oppreise din ætt etter deg, en av dine egne sønner, og jeg vil grunnfeste hans kongedømme.

12. Han skal bygge et hus for meg, og jeg vil trygge hans trone til evig tid.

13. Jeg vil være hans far, og han skal være min sønn. Jeg vil ikke la min miskunn vike fra ham, slik som jeg lot den vike fra ham som var før deg.

14. Men jeg vil la ham bli i mitt hus og i mitt rike til evig tid, og hans trone skal være grunnfestet til evig tid.

15. Alle disse ordene og hele dette synet bar Natan fram for David.

16. Da gikk kong David inn og ble der inne for Herrens åsyn. Og han sa: Hvem er jeg, Herre Gud! Og hva er mitt hus, at du har ført meg så langt?

17. Og enda var dette for lite i dine øyne, Gud! Du talte om din tjeners hus langt fram i tiden. Du har sett på meg som en mann av høy verdighet, Herre Gud.

18. Hva mer skal så David si til deg om den ære du har vist din tjener? Du kjenner jo din tjener.

19. Herre! For din tjeners skyld og etter ditt hjerte har du gjort alt dette store og forkynt alle disse store ting.

20. Herre, ingen er som du! Det er ingen Gud uten deg, etter alt det vi har hørt med våre ører.

21. Og hvor finnes det på jorden et eneste folk som ditt folk Israel, et folk som Gud kom og fridde ut, så det skulle være hans eget folk? Du gjorde det for å vinne deg et navn ved store og forferdelige gjerninger, ved å drive ut hedningefolk for ditt folk som du fridde ut fra Egypt.

22. Du satte ditt folk Israel til å være ditt folk til evig tid. Og du, Herre, er blitt deres Gud.

23. Så la nå, Herre, det ordet du har talt om din tjener og om hans hus, stå fast til evig tid, og gjør som du har sagt!

24. Ja, la det stå fast! Da skal ditt navn bli stort til evig tid, så folk skal si: Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud, er Gud for Israel! Og din tjener Davids hus skal bli stående fast for ditt åsyn.

25. For du, min Gud, har åpenbart for din tjener at du vil bygge et hus for ham. Derfor har din tjener fått frimodighet til å be for ditt åsyn.

26. Og nå, Herre, du er Gud, og du har lovt din tjener denne godhet.

27. Det har behaget deg å velsigne din tjeners hus, for at det må bli stående for ditt åsyn til evig tid. For det som du velsigner, Herre, er velsignet i all evighet.