Første Kongebok 17 NB

1. Og tisbitten Elia, en av dem som var flyttet inn i Gilead, sa til Akab: Så sant Herren, Israels Gud, lever, han som jeg står ansikt til ansikt med: Det skal i disse årene ikke komme dugg eller regn uten etter mitt ord!

2. Og Herrens ord kom til ham, og det lød så:

3. Gå herfra og ta veien mot øst og gjem deg ved bekken Krit øst for Jordan.

4. Du skal drikke av bekken, og jeg har befalt ravnene å gi deg mat.

5. Så gikk han og gjorde som Herren hadde sagt. Han gikk til bekken Krit øst for Jordan og oppholdt seg der.

6. Ravnene kom til ham med brød og kjøtt om morgenen, og de kom med brød og kjøtt om kvelden, og han drakk av bekken.

7. Men da det var gått en tid, tørket bekken bort, for det kom ikke regn i landet.

8. Da kom Herrens ord til ham, og det lød så:

9. Stå opp og gå til Sarepta, som hører til Sidon, og bli der. Jeg har befalt en enke der å gi deg mat.

10. Han sto opp og gikk til Sarepta. Da han kom til byporten, fikk han se en enke som gikk og sanket ved. Han ropte på henne og sa: Hent litt vann til meg i en skål, så jeg får drikke!

11. Da hun nå gikk for å hente vann, ropte han etter henne og sa: Ta med et stykke brød til meg!

12. Da sa hun: Så sant Herren din Gud lever: Jeg eier ikke en brødbit! Jeg har bare en håndfull mel i krukken og litt olje i kruset. Nå går jeg her og sanker et par stykker ved for å gå hjem og lage det til for meg og sønnen min, så vi kan ete det og så dø.

13. Men Elia sa til henne: Frykt ikke! Gå hjem og lag det til, som du har sagt. Lag bare først et lite brød til meg av det og kom ut til meg med det! Siden kan du lage til noe for deg og sønnen din.

14. For så sier Herren, Israels Gud: Melkrukken skal ikke bli tom og oljekruset ikke mangle olje helt til den dagen Herren sender regn over jorden.

15. Hun gikk og gjorde som Elia hadde sagt. Og de hadde mat, både han og hun og hennes hus, i lang tid.

16. Melkrukken ble ikke tom, og oljekrukken manglet ikke olje, slik som Herren hadde talt gjennom Elia.

17. Men en tid etter hendte det at sønnen til konen som eide huset, ble syk, og sykdommen ble så svær at det til slutt ikke var livspust i ham.

18. Da sa hun til Elia: Hva har jeg med deg å gjøre, du Guds mann? Du er kommet til meg for å minne meg om min synd og la sønnen min dø.

19. Han svarte henne: Gi meg sønnen din! Så tok han ham fra hennes fang og bar ham opp på loftsrommet, hvor han bodde. Og han la ham på sengen sin.

20. Så ropte han til Herren og sa: Herre min Gud! Har du da også ført ulykke over denne enken hvor jeg får bo som gjest, så du lar hennes sønn dø?

21. Så strakte han seg tre ganger bortover barnet og ropte til Herren og sa: Herre min Gud! La sjelen vende tilbake til dette barnet!

22. Og Herren hørte Elias bønn. Barnets sjel vendte tilbake, så det ble levende igjen.

23. Elia tok barnet og bar det ned fra det øverste rommet i huset, og ga det til moren. Og han sa: Se, sønnen din lever.

24. Da sa kvinnen til Elia: Nå vet jeg at du er en Guds mann, og at Herrens ord i din munn er sannhet.