Første Kongebok 18 N78BM

1. Så gikk det lang tid. I det tredje året kom Herrens ord til Elia, og det lød så: «Gå og tre fram for Akab! Nå vil jeg sende regn over jorden.»

2. Elia gikk av sted og trådte fram for Akab. Det var stor hungersnød i Samaria.

3. Da kalte Akab til seg Obadja, som var slottshøvding. Obadja var en meget gudfryktig mann.

4. Den gang Jesabel utryddet Herrens profeter, tok han hundre profeter og skjulte dem i to huler, femti mann i hver hule, og sørget for mat og drikke til dem.

5. Nå sa Akab til ham: «Kom, la oss dra gjennom landet, til alle kilder og bekker! Kanskje vi da finner gress, så vi kan holde hestene og muldyrene i live og slipper å slakte noen av dyrene.»

6. Så delte de landet mellom seg; de skulle dra gjennom det hver for seg. Akab fór én vei og Obadja en annen.

7. Mens Obadja var underveis, møtte han Elia. Med det samme han drog kjensel på ham, kastet han seg ned og sa: «Er det deg, min herre Elia?»

8. Han svarte: «Ja, det er meg. Gå og si til din herre at Elia er her.»

9. Men Obadja sa: «Hva ondt har jeg gjort, siden du vil gi meg i hendene på Akab og la ham drepe meg?

10. Så sant Herren din Gud lever: Det fins ikke det folk eller rike som min herre ikke har sendt bud til for å lete etter deg. Når de så sa at du ikke var der, lot han det rike og folk avlegge ed på at de ikke kunne finne deg.

11. Og nå sier du at jeg skal gå og fortelle min herre at Elia er her.

12. Når jeg nå går fra deg, vil kanskje Herrens Ånd rykke deg bort til et sted som jeg ikke vet om. Kommer jeg så og sier fra til Akab, og han ikke finner deg, vil han drepe meg. Og jeg, din tjener, har da fryktet Herren helt fra ungdommen av.

13. Har du ikke hørt, herre, hva jeg gjorde den gang Jesabel drepte Herrens profeter? Da skjulte jeg hundre mann i to huler, femti mann i hver hule, og sørget for mat og drikke til dem.

14. Og nå sier du at jeg skal gå og fortelle min herre at Elia er her. Da vil han drepe meg!»

15. Da sa Elia: «Så sant han lever, Herren, Allhærs Gud, som jeg tjener: I dag vil jeg tre fram for kongen.»

16. Så gikk Obadja sin vei. Han møtte Akab og fortalte ham dette, og Akab gikk for å møte Elia.

17. Med det samme Akab fikk se Elia, sa han: «Er du her, du som fører ulykke over Israel?»

18. Elia svarte: «Det er ikke jeg som fører ulykke over Israel, men du og din ætt. For dere har sviktet Herrens bud og fulgt Ba’al-gudene.

19. Men send nå bud omkring og kall hele Israel sammen hos meg på Karmel-fjellet, og like ens de fire hundre og femti Ba’al-profetene og de fire hundre Asjera-profetene som spiser ved Jesabels bord.»

20. Så sendte Akab bud omkring til alle israelittene og stevnet profetene sammen på Karmel-fjellet.

21. Elia trådte fram for hele folket og sa: «Hvor lenge vil dere halte til begge sider? Er Herren Gud, så hold dere til ham; og er Ba’al Gud, så hold dere til ham!» Men folket svarte ikke et ord.

22. Da sa Elia til dem: «Jeg er den eneste som er igjen av Herrens profeter. Men av Ba’als profeter er det fire hundre og femti.

23. La oss nå få to okser! Så kan de velge seg den ene oksen, dele den opp og legge den på veden; men de må ikke tenne ild på. Og jeg skal stelle til den andre oksen og legge den på veden, men ikke tenne ild.

24. Så kan dere kalle på guden deres, og jeg vil kalle på Herren. Den guden som da svarer med ild, han er Gud.» Hele folket svarte: «Ja, la det være slik!»

25. Da sa Elia til Ba’al-profetene: «Velg dere en av oksene og stell den til først, siden dere er flest! Kall så på guden deres, men tenn ikke ild!»

26. Så tok de den oksen han hadde gitt dem, stelte den til og ropte på Ba’al fra morgen til middag. «Svar oss, Ba’al!» sa de. Men det kom ikke en lyd; det var ingen som svarte. Imens hinket de omkring det alteret de hadde reist.

27. Da det var blitt middag, begynte Elia å spotte dem og sa: «Rop høyere! Han er jo gud. Han er vel falt i tanker, eller han er gått avsides eller er ute på reise. Kanskje han sover og må våkne først.»

28. Så ropte de enda høyere og rispet seg med sverd og spyd, som de hadde for skikk, til blodet rant ned over dem.

29. Da det led over middag, kom de i profetisk henrykkelse. Slik holdt de på til den tid da grødeofferet blir båret fram. Men det kom ikke en lyd; det var ingen som svarte og ingen som enste dem.

30. Da sa Elia til folkemengden: «Kom hit til meg!» Og hele folket gikk bort til ham. Så bygde han opp igjen Herrens alter, som var revet ned.

31. Han tok tolv steiner, en for hver av stammene etter sønnene til Jakob, han som Herren hadde talt dette ordet til: «Israel skal være ditt navn.»

32. Av disse steinene bygde han et alter i Herrens navn. Og rundt omkring alteret gravde han en grøft så stor at den svarte til en åker som tar to mål såkorn.

33. Han la veden til rette, delte opp oksen og la den oppå veden.

34. Så sa han: «Fyll fire krukker med vann og øs det ut over brennofferet og veden!» Og han sa: «Gjør det en gang til!» Så gjorde de det for annen gang. Da sa han: «Gjør det enda en gang!» Så gjorde de det for tredje gang.

35. Vannet fløt rundt omkring alteret. Til og med grøften fylte han med vann.

36. Da tiden for grødeofferet var kommet, trådte profeten Elia fram og sa: «Herre, Abrahams, Isaks og Israels Gud! La det i dag bli kjent at du er Gud i Israel, at jeg er din tjener, og at det er på ditt ord jeg har gjort alt dette.

37. Svar meg, Herre! Svar meg, så dette folket kan skjønne at du, Herre, er Gud, og at du vender deres hjerte til deg igjen.»

38. Da fór Herrens ild ned og fortærte både offeret og veden, steinene og jorden, og slikket opp vannet som var i grøften.

39. Da folket så det, kastet de seg til jorden og sa: «Herren, han er Gud! Herren, han er Gud!»

40. Elia sa til dem: «Grip Ba’al-profetene! La ikke én av dem slippe unna!» Da grep de Ba’als profeter, og Elia førte dem ned til Kisjon-bekken og drepte dem der.

41. Siden sa Elia til Akab: «Nå kan du gå opp og spise og drikke; for jeg hører suset av regn.»

42. Da gikk Akab opp og holdt måltid. Og Elia gikk opp på toppen av Karmel og bøyde seg mot jorden med ansiktet mellom knærne.

43. Så sa han til tjeneren sin: «Gå opp og se ut mot havet!» Gutten gikk opp og så utover, men sa: «Det er ingen ting å se.» Sju ganger sa Elia: «Gå opp igjen!»

44. Den sjuende gangen sa gutten: «Jeg ser en liten sky som stiger opp av havet. Den er ikke større enn neven på en mann.» Da sa Elia: «Gå og si til Akab at han må spenne for og dra hjem, så regnet ikke skal hefte ham.»

45. På et øyeblikk mørknet himmelen til med skyer og storm, og det begynte å stridregne. Akab steg opp i vognen sin og kjørte til Jisre’el.

46. Da kom Herrens hånd over Elia. Han spente beltet om livet og løp foran Akab helt til Jisre’el.