Første Kongebok 22 N78BM

1. Arameerne og israelittene holdt seg nå i ro i tre år; det var ingen ufred mellom dem.

2. Det tredje året drog Josjafat, kongen i Juda, ned til kongen i Israel.

3. Da sa Israels konge til mennene sine: «Dere vet vel at Ramot i Gilead tilhører oss? Og så sitter vi stille og tar ikke byen fra arameerkongen!»

4. Og til Josjafat sa han: «Vil du være med på en hærferd mot Ramot i Gilead?» Josjafat svarte: «Jeg som du, mitt folk som ditt folk, mine hester som dine hester.»

5. Men etterpå sa Josjafat: «Søk først råd hos Herren!»

6. Da kalte Israels konge sammen profetene, omkring fire hundre mann, og spurte dem: «Skal jeg dra i hærferd mot Ramot i Gilead, eller skal jeg la det være?» De svarte: «Dra opp! Herren vil gi byen i kongens hånd.»

7. Men Josjafat sa: «Er det ingen annen av Herrens profeter her som vi også kunne spørre?»

8. Israels-kongen svarte: «Det fins enda en som vi kunne få til å spørre Herren. Men jeg hater ham, fordi han aldri spår noe godt for meg, men bare vondt. Det er Mika, sønn av Jimla.» Josjafat sa: «Kongen skulle ikke tale slik!»

9. Da ropte Israels-kongen på en av hoffmennene og sa: «Skynd deg og hent Mika, sønn av Jimla!»

10. Kongen i Israel og Josjafat, kongen i Juda, satt i kongelig skrud på hver sin trone, på en treskeplass ved byporten i Samaria, og alle profetene stod foran dem og sa fram spådommene sine.

11. Sidkia, sønn av Kena’ana, laget seg da horn av jern og sa: «Så sier Herren: Med disse skal du stange arameerne til du får gjort ende på dem.»

12. Alle de andre profetene spådde likedan og sa: «Dra opp mot Ramot i Gilead, så skal du ha lykken med deg. Herren vil gi byen i kongens hånd.»

13. Sendebudet som var gått for å hente Mika, sa til ham: «De andre profetene spår alle som én at det skal gå kongen vel. La nå dine ord være som deres, og spå godt, du også!»

14. Men Mika svarte: «Så sant Herren lever: Det Herren sier til meg, det må jeg tale.»

15. Da han kom fram, sa kongen til ham: «Mika, skal vi dra i hærferd mot Ramot i Gilead, eller skal vi la det være?» Han svarte: «Dra opp, så skal du ha lykken med deg! Herren vil gi byen i kongens hånd.»

16. Men kongen sa til ham: «Hvor mange ganger skal jeg la deg sverge på at du ikke sier meg annet enn sannheten i Herrens navn?»

17. Da sa Mika: «Jeg så hele Israel spredt utover fjellene som en saueflokk uten gjeter. Og Herren sa: Disse har ingen herre. La dem dra hjem igjen i fred, hver til sitt!»

18. Da sa Israels-kongen til Josjafat: «Var det ikke det jeg fortalte deg at han aldri spår noe godt for meg, men bare vondt?»

19. Mika sa: Så hør da Herrens ord! Jeg så Herren sitte på sin trone, og hele himmelens hær stod omkring ham, noen på høyre og noen på venstre side.

20. Da spurte Herren: «Hvem vil dåre Akab så han gjør en hærferd til Ramot i Gilead og faller der?» En svarte så og en annen så.

21. Da gikk ånden fram, stilte seg for Herrens åsyn og sa: «Jeg skal dåre ham.» «Hvordan?» spurte Herren.

22. Den svarte: «Jeg vil dra av sted og være en løgnens ånd i munnen på alle hans profeter.» Da sa Herren: «Ja, du kan få dåre ham, og det skal også lykkes for deg. Dra av sted og gjør det!»

23. Så har da Herren lagt en løgnens ånd i munnen på alle disse profetene dine. Men han har varslet ulykke for deg.

24. Da gikk Sidkia, sønn av Kena’ana, bort og gav Mika et slag på kinnet og sa: «Hvordan er Herrens Ånd gått over fra meg for å tale til deg?»

25. Mika svarte: «Det skal du få se den dagen du flykter fra rom til rom og leter etter et skjulested.»

26. Da sa Israels konge: «Ta Mika og før ham bort til byhøvdingen Amon og kongesønnen Joasj

27. og si: Så sier kongen: Sett denne mannen i fengsel, og la ham leve på vann og brød til jeg kommer uskadd hjem igjen!»

28. Mika sa: «Kommer du virkelig uskadd hjem igjen, så har ikke Herren talt gjennom meg.» Og han la til: «Hør dette, alle folkeslag!»

29. Så drog kongen i Israel og Josjafat, kongen i Juda, opp mot Ramot i Gilead.

30. Israels-kongen sa til Josjafat: «Jeg vil forkle meg før jeg går i striden. Men du kan ha på dine vanlige klær.» Så tok Israels-kongen på seg andre klær og gikk i striden.

31. Nå hadde arameerkongen sagt fra til sine trettito høvdinger for stridsvognene: «Dere skal ikke angripe noen, enten de er små eller store, ingen uten Israels konge.»

32. Da høvdingene for stridsvognene fikk øye på Josjafat, sa de: «Det er sikkert kongen i Israel.» Så vendte de seg dit for å kjempe mot ham. Da satte Josjafat i et høyt rop.

33. Og straks vognhøvdingene så at det ikke var Israels-kongen, vendte de seg fra ham.

34. Men en mann spente buen og skjøt på måfå. Han traff Israels-kongen mellom brynjeskjørtet og brynjen. Da sa kongen til vognstyreren sin: «Snu og kjør meg ut av slaget! Jeg er såret.»

35. Striden ble stadig hardere den dagen, og de holdt kongen oppreist i vognen, så han kunne følge kampen mot arameerne. Blodet rant fra såret ned i vognen, og da kvelden kom, døde han.

36. Ved solnedgang gikk det et rop gjennom leiren: «Hver mann hjem til sin by og sitt land!»

37. Slik døde kongen, og de førte ham til Samaria og gravla ham der.

38. Og da de skylte vognen ved Samaria-dammen, slikket hundene hans blod, mens skjøgene badet seg der. Det gikk som Herren hadde sagt.

39. Det som ellers er å fortelle om Akab og alt det han utrettet, om elfenbenshuset han reiste, og alle byene han bygde, det står skrevet i Israels-kongenes krønike.

40. Så gikk Akab til hvile hos sine fedre, og hans sønn Akasja ble konge etter ham.

41. Da Akab hadde vært konge i Israel i fire år, ble Josjafat, sønn av Asa, konge i Juda.

42. Han var trettifem år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i tjuefem år. Hans mor hette Asuba, og hun var datter av Sjilki.

43. Josjafat fulgte i ett og alt i sin far Asas fotspor og vek ikke av fra dem, men gjorde det som var rett i Herrens øyne.

44. Likevel ble ikke offerhaugene nedlagt; folket fortsatte å ofre og brenne røkelse på haugene.

45. Josjafat levde i fred med kongen i Israel.

46. Det som ellers er å fortelle om Josjafat og de storverk han gjorde, og krigene han førte, det er skrevet opp i Juda-kongenes krønike.

47. Resten av dem som drev tempelutukt, de som var igjen fra hans far Asas tid, jaget han ut av landet.

48. Den gang var det ingen konge i Edom. Det var en stattholder som styrte.

49. Josjafat bygde Tarsis-skip som skulle gå til Ofir etter gull. Men de kom ikke av sted, for noen skip forliste ved Esjon-Geber.

50. Den gang sa Akasja, sønn av Akab, til Josjafat: «La mine folk fare sammen med dine på skipene.» Men det ville ikke Josjafat.

51. Så gikk Josjafat til hvile hos sine fedre. Han ble gravlagt i fedregraven i sin far Davids by, og hans sønn Joram ble konge etter ham.

52. Da Josjafat hadde vært konge i Juda i sytten år, ble Akasja, sønn av Akab, konge over Israel i Samaria. Han regjerte i Israel i to år.

53. Akasja gjorde det som var Herren imot; han fulgte i fotsporene til sin far og mor og til Jeroboam, sønn av Nebat, han som fikk Israel til å synde.

54. Han dyrket Ba’al og kastet seg ned for ham og vakte harme hos Herren Israels Gud, helt og fullt som hans far hadde gjort.