Første Kongebok 22 NB

1. I tre år holdt de seg i ro, og det var ikke noen krig mellom Syria og Israel.

2. Men i det tredje året hendte det at Josjafat, Judas konge, dro ned til Israels konge.

3. Da sa Israels konge til tjenerne sine: Vet dere ikke at Ramot i Gilead hører oss til? Og vi sitter stille og tar det ikke fra kongen i Syria!

4. Og han sa til Josjafat: Vil du dra med meg i krig til Ramot i Gilead? Josjafat svarte Israels konge: Som du, så jeg! Som ditt folk, så mitt folk! Som dine hester, så mine hester!

5. Og Josjafat sa videre til Israels konge: Søk likevel først å få vite hva Herren sier!

6. Da kalte Israels konge profetene sammen. Det var omkring fire hundre mann. Og han spurte dem: Skal jeg dra i krig mot Ramot i Gilead, eller skal jeg la det være? De svarte: Dra opp! Herren vil gi det i kongens hånd.

7. Men Josjafat sa: Finnes det ikke en annen av Herrens profeter her, så vi kunne spørre Herren til råds gjennom ham?

8. Israels konge svarte Josjafat: Det finnes en til, og vi kan spørre Herren til råds gjennom ham. Men jeg hater ham, fordi han ikke profeterer godt om meg, bare ondt. Det er Mika, Jimlas sønn. Josjafat sa: Kongen skulle ikke tale slik.

9. Da kalte Israels konge på en av hoffolkene og sa: Skynd deg og hent Mika, Jimlas sønn!

10. Imens satt Israels konge og Josjafat, Judas konge, i kongelig skrud, hver på sin trone, på en treskeplass ved inngangen til Samarias port. Og alle profetene sto foran dem og sa fram sine profetier.

11. Og Sidkia, Kena’anas sønn, gjorde seg horn av jern og sa: Så sier Herren: Med disse skal du stange syrerne til du får gjort ende på dem.

12. Og alle profetene spådde likedan og sa: Dra opp til Ramot i Gilead! Så skal du ha lykken med deg, og Herren skal gi byen i kongens hånd.

13. Budet som var gått for å hente Mika, sa til ham: Profetene spår med én munn godt for kongen. La nå også ordene dine stemme overens med deres, og spå godt!

14. Mika svarte: Så sant Herren lever: Det som Herren sier til meg, det vil jeg tale.

15. Da han nå kom til kongen, sa kongen til ham: Mika! Skal vi dra i krig til Ramot i Gilead, eller skal vi la det være? Han svarte: Dra opp! Så skal du ha lykken med deg, og Herren skal gi byen i kongens hånd.

16. Men kongen sa til ham: Hvor mange ganger skal jeg ha deg til å sverge på at du ikke skal tale annet til meg enn sannhet i Herrens navn?

17. Da sa han: Jeg så hele Israel spredt utover fjellene som en saueflokk uten gjeter. Og Herren sa: Disse har ingen herre, la dem vende tilbake i fred, hver til sitt hus!

18. Da sa Israels konge til Josjafat: Var det ikke det jeg sa til deg? Han profeterer ikke godt om meg, bare ondt!

19. Men Mika sa: Så hør da Herrens ord: Jeg så Herren sitte på sin trone og hele himmelens hær stå omkring ham på hans høyre og venstre side.

20. Og Herren sa: Hvem vil lokke Akab til å dra opp til Ramot i Gilead, så han faller der? Og den ene sa så og den andre så.

21. Da gikk ånden* fram og stilte seg for Herrens åsyn og sa: Jeg skal lokke ham. Herren spurte ham: Hvordan?

22. Han svarte: Jeg vil gå av sted og være en løgnens ånd i alle hans profeters munn. Da sa Herren: Ja, du skal lokke ham. Det skal også lykkes deg. Gå av sted og gjør det!

23. Se, nå har Herren lagt en løgnens ånd i munnen på alle disse profetene dine. Men Herren har varslet ulykke for deg.

24. Da gikk Sidkia, Kena’anas sønn, fram og slo Mika på kinnet og sa: Hvordan er Herrens Ånd gått over fra meg for å tale til deg?

25. Mika svarte: Det skal du få se den dagen du flykter fra kammer til kammer for å gjemme deg.

26. Da sa Israels konge: Ta Mika og før ham tilbake til byens høvedsmann Amon og til kongesønnen Joasj.

27. Og si til dem: Så sier kongen: Sett ham i fangehuset og la ham leve på knapp tildeling av vann og brød til jeg kommer uskadd hjem igjen!

28. Mika sa: Kommer du uskadd hjem igjen, så har Herren ikke talt gjennom meg. Og han sa: Hør dette, alle folk!

29. Så dro Israels konge og Judas konge Josjafat opp til Ramot i Gilead.

30. Og Israels konge sa til Josjafat: Jeg vil forkle meg og så gå i striden. Men du kan ta på deg dine vanlige klær! Så forkledde Israels konge seg og gikk i striden.

31. Men kongen i Syria hadde befalt sine trettito høvedsmenn for stridsvognene: Dere skal ikke kjempe mot noen, verken liten eller stor, bare mot Israels konge.

32. Da nå høvedsmennene for stridsvognene så Josjafat, sa de: Dette er sikkert Israels konge. Og de vendte seg dit for å kjempe mot ham. Da satte Josjafat i et høyt rop.

33. Og da høvedsmennene for stridsvognene så at det ikke var Israels konge, vendte de seg fra ham igjen.

34. Men en mann spente buen og skjøt på måfå. Han traff Israels konge mellom brynjeskjørtet og brynjen. Da sa kongen til sin vognstyrer: Snu og før meg ut av hæren! Jeg er såret.

35. Men striden ble stadig hardere denne dagen, og kongen ble holdt oppreist i vognen, mot syrerne. Men om kvelden døde han, og blodet fra såret rant ned i vognen.

36. Ved solnedgang gikk det et rop gjennom leiren: Hver mann hjem til sin by og sitt land!

37. Slik døde kongen, og de førte ham til Samaria og begravde ham der.

38. Da de skylte vognen i dammen ved Samaria, slikket hundene blodet hans mens horene badet seg der, etter det ordet som Herren hadde talt.

39. Det som ellers er å fortelle om Akab, om alt det han gjorde, om det elfenbenshuset han bygde og om alle de byene han bygde, det er skrevet i Israels kongers krønike.

40. Og Akab la seg til hvile hos sine fedre, og hans sønn Akasja ble konge etter ham.

41. Josjafat, Asas sønn, ble konge over Juda i Akabs, Israels konges fjerde år.

42. Josjafat var trettifem år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i tjuefem år. Hans mor hette Asuba og var datter av Sjilhi.

43. Han vandret i ett og alt på sin far Asas vei, han vek ikke fra den, men gjorde det som var rett i Herrens øyne.

44. Men offerhaugene ble ikke nedlagt. Folket ble ved å ofre og brenne røkelse på haugene.

45. Josjafat holdt fred med Israels konge.

46. Det som ellers er å fortelle om Josjafat, om de store gjerninger han gjorde, og om de krigene han førte, det er skrevet i Judas kongers krønike.

47. De siste av dem som drev tempelutukt, de som var igjen fra hans far Asas tid, utryddet han av landet.

48. Det var den gang ingen konge i Edom, en stattholder regjerte der.

49. Josjafat hadde ti Tarsis-skip som skulle gå til Ofir etter gull. Men de kom ikke av sted, for noen av skipene forliste ved Esjon-Geber.

50. Da sa Akasja, Akabs sønn, til Josjafat: La mine folk fare med dine folk på skipene! Men Josjafat ville ikke det.

51. Og Josjafat la seg til hvile hos sine fedre og ble begravet hos sine fedre i sin far Davids by. Og hans sønn Joram ble konge etter ham.

52. Akasja, Akabs sønn, ble konge over Israel i Samaria i Josjafats, Judas konges syttende år og regjerte over Israel i to år.

53. Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne, og vandret på sin fars og sin mors vei og på Jeroboams, Nebats sønns vei, han som fikk Israel til å synde.

54. Akasja dyrket Ba’al og tilba ham og vakte Herrens, Israels Guds harme, slik som hans far hadde gjort.