Første Kongebok 8 BGO

1. Salomo samlet de eldste i Israel og alle overhodene for stammene, de øverste fedrene for Israels barn, hos seg i Jerusalem, så de kunne føre Herrens paktsark opp fra Davids by, som er Sion.

2. Derfor samlet alle Israels menn seg hos kong Salomo under høytiden i måneden etanim, som er den sjuende måneden.

3. Slik kom alle de eldste i Israel, og prestene løftet opp arken.

4. Så førte de opp Herrens ark, Åpenbaringsteltet og alt det hellige utstyret som var i teltet. Prestene og levittene førte alt opp.

5. Også kong Salomo og hele Israels forsamling som var samlet hos ham, ble stående sammen med ham foran arken. De ofret sauer og okser i en slik mengde at de verken kunne telles eller regnes.

6. Så førte prestene Herrens paktsark inn på sin plass, inn i Ordets helligdom i huset, inn i Det Aller Helligste, under vingene til kjerubene.

7. For kjerubene bredte de to vingene sine ut over stedet der arken sto, og kjerubene skygget over både arken og stengene som hørte til.

8. Stengene var så lange at endene på stengene kunne sees fra Det Hellige, foran Ordets helligdom. Men de kunne ikke sees fra utsiden. Og de er der til denne dag.

9. I arken var det ikke noe utenom de to steintavlene som Moses hadde lagt ned der ved Horeb, da Herren sluttet en pakt med Israels barn, den gang de dro ut av landet Egypt.

10. Da prestene kom ut fra Det Hellige, skjedde det: Skyen fylte Herrens hus,

11. slik at prestene ikke kunne fortsette å gjøre tjeneste på grunn av skyen. For Herrens herlighet fylte Herrens hus.

12. Da talte Salomo: «Herren har sagt at Han vil bo i den mørke skyen.

13. Sannelig, jeg har bygd et opphøyet hus for Deg, og et sted der Du kan bo til evig tid.»

14. Deretter snudde kongen seg og velsignet hele Israels forsamling mens hele Israels forsamling sto.

15. Han sa: «Lovet være Herren, Israels Gud, som talte med sin munn til min far David, og som har oppfylt det med sin hånd og sagt:

16. ‘Fra den dagen Jeg førte Mitt folk Israel ut av Egypt, har Jeg ikke utvalgt noen by fra noen stamme av Israel hvor det skulle bygges et hus så Mitt navn kunne bo der. Men Jeg utvalgte David til å stå over Mitt folk Israel.’

17. Det lå på min far Davids hjerte å bygge et hus for Herren, Israels Guds navn.

18. Men Herren sa til min far David: ‘Fordi det lå på ditt hjerte å bygge et hus for Mitt navn, så gjorde du vel i å ha det i ditt hjerte.

19. Likevel skal ikke du bygge huset, men din sønn som skal komme fra ditt eget liv, skal bygge huset for Mitt navn.’

20. Så har Herren oppfylt sitt Ord, det Han talte. For jeg har trådt i min far Davids sted og sitter nå på Israels trone, slik Herren har sagt. Jeg har bygd huset for Herren Israels Guds navn.

21. Der har jeg laget et sted for arken. I den ligger Herrens pakt, den Han sluttet med våre fedre da Han førte dem ut av landet Egypt.»

22. Så sto Salomo fram foran Herrens alter foran hele Israels forsamling. Han rakte hendene sine ut mot himmelen,

23. og sa: «Herre, Israels Gud, det er ingen Gud som Du, verken i Himmelen der oppe eller på jorden her nede, Du som holder Din pakt og fastholder å vise barmhjertighet mot Dine tjenere som vandrer for Ditt ansikt av hele sitt hjerte.

24. Du har holdt det Du lovte Din tjener David, min far. Du har både talt med Din munn og oppfylt det med Din hånd, slik det er i dag.

25. Derfor, Herre, Israels Gud, må Du nå holde det Du lovte Din tjener David, min far, da Du sa: «Det skal aldri mangle en mann til å sitte for Mitt ansikt på Israels trone, så sant dine sønner tar seg i vare på sin vei, så de vandrer for Mitt ansikt, slik du har gjort.»

26. Nå ber jeg, Israels Gud, la Dine ord bli stadfestet som sanne, de ordene Du har talt til Din tjener David, min far.

27. Men kan Gud i sannhet bo på jorden? Se, himmelen og himlenes himmel kan ikke romme Deg. Hvor mye mindre dette huset som jeg har bygd!

28. Men vend Ditt ansikt til Din tjeners bønnerop og bønn om nåde, Herre min Gud, og lytt til ropet og bønnen som Din tjener ber for Ditt ansikt i dag:

29. La Dine øyne være åpne mot dette huset natt og dag, mot dette stedet som Du talte om og sa: ‘Mitt navn skal være der.’ Hør den bønnen Din tjener ber, vendt mot dette stedet.

30. Må Du høre bønnen om nåde fra Din tjener og fra Ditt folk Israel når de ber, vendt mot dette stedet. På det stedet der Du bor, i Himmelen, må Du høre og tilgi!

31. Når noen synder mot sin neste og blir tvunget til å avlegge ed, og han kommer for å avlegge ed framfor Ditt alter i dette huset,

32. da må Du høre i Himmelen! Du må gjøre Din gjerning og dømme Dine tjenere. Døm den ugudelige som ugudelig, så Du lar hans ferd komme over hans eget hode og rettferdiggjør den rettferdige, så Du gir ham igjen etter hans rettferdighet.

33. Når Ditt folk Israel lider nederlag for fienden, fordi de har syndet mot Deg, og når de så vender om til Deg og bekjenner Ditt navn og bønnfaller Deg om nåde i dette huset,

34. da må Du høre i Himmelen! Tilgi Ditt folk Israels synd og før dem tilbake til det landet Du ga deres fedre.

35. Når himmelen er lukket så det ikke kommer regn fordi de har syndet mot Deg, og de ber, vendt mot dette stedet, og bekjenner Ditt navn og vender om fra sin synd fordi Du ydmyker dem,

36. da må Du høre det i Himmelen! Tilgi Dine tjeneres og Ditt folk Israels synd, så Du kan lære dem den gode veien de skal vandre. Send regn over Ditt land, det Du har gitt Ditt folk som arv.

37. Når det kommer hungersnød i landet, pest eller kornbrann eller meldugg eller gresshopper eller gnagere, og når fienden deres beleirer dem i landet rundt deres byer, uansett hvilken pest eller sykdom som måtte komme,

38. når det da blir båret fram bønnerop eller bønn om nåde av et eller annet menneske eller av hele Ditt folk Israel, når hver enkelt kjenner nøden i sitt eget hjerte og rekker sine hender ut mot dette huset,

39. da må Du høre i Himmelen, der Du bor. Tilgi, gjør Din gjerning og gi enhver etter alle hans veier, fordi Du kjenner hans hjerte – for Du alene kjenner alle menneskers hjerte

40. – så de frykter Deg alle sine levedager i det landet Du har gitt våre fedre.

41. Også en fremmed, en som ikke er av Ditt folk Israel, men har kommet fra et land langt borte for Ditt navns skyld

42. – for de vil få høre om Ditt store navn, om Din sterke hånd og om Din utrakte arm – når en slik kommer og ber, vendt mot dette huset,

43. da må Du høre i Himmelen, der Du bor. Gjør etter alt det den fremmede roper til Deg om, så alle folk på jorden kan få lære å kjenne Ditt navn og frykte Deg, på samme måte som Ditt folk Israel, så også de kan forstå at dette huset som jeg har bygd, er kalt ved Ditt navn.

44. Når Ditt folk går ut til strid mot fienden, på den veien Du sender dem, og de ber til Herren, vendt mot den byen Du har utvalgt, og det huset jeg har bygd for Ditt navn,

45. da må Du høre deres bønnerop og deres bønn om nåde i Himmelen! Hjelp dem til sin rett!

46. Når de synder mot Deg – for det er ikke noe menneske som ikke synder – og Du blir vred på dem og overgir dem til fienden, og de tar dem til fange og fører dem bort til fiendens land, både fjernt og nært,

47. og når de i det landet der de er bortført, tar det til hjertet og omvender seg, og ber Deg om nåde der og sier: ‘Vi har syndet og handlet ille, vi har gjort det onde’,

48. når de da vender om til Deg av hele sitt hjerte og hele sin sjel i fiendens land, hos dem som bortførte dem, og de ber til Deg, vendt mot landet Du ga deres fedre, og byen Du har utvalgt, og huset som jeg har bygd for Ditt navn,

49. så må Du høre deres bønnerop og bønn om nåde i Himmelen, på stedet der Du bor. Hjelp dem til sin rett!

50. Tilgi Ditt folk som har syndet mot Deg. Tilgi alle de overtredelser de har gjort mot Deg. Vis dem medynk blant dem som bortførte dem, så de kan ha medynk med dem.

51. For de er Ditt folk og Din arv, som Du førte ut av Egypt, rett ut av jernovnen,

52. så Dine øyne kan være åpne for Din tjeners bønn om nåde og bønnen om nåde fra Ditt folk Israel, så Du lytter til dem hver gang de påkaller Deg.

53. For Du skilte dem ut fra alle folk på jorden, så de skal være Din arv, slik Du talte ved Din tjener Moses da Du førte våre fedre ut av Egypt, Du, Herren Gud.»

54. Da Salomo var ferdig med å bære fram hele dette bønneropet og denne bønnen til Herren om nåde, skjedde det at han sto opp foran Herrens alter, der han hadde ligget på kne med hendene utrakt mot himmelen.

55. Så stilte han seg fram og velsignet hele Israels forsamling med høy røst og sa:

56. «Lovet være Herren, som har gitt sitt folk Israel hvile etter alt Han har sagt. Ikke ett ord er blitt til intet av hele det gode løftet som Han ga ved sin tjener Moses.

57. Må Herren vår Gud være med oss, slik Han var med våre fedre. Må Han aldri forlate oss eller forkaste oss!

58. Må Han vende vårt hjerte til seg, så vi vandrer på alle Hans veier og holder Hans bud og Hans lover og Hans dommer, slik Han befalte våre fedre.

59. Må disse mine ord, som jeg har båret fram i min bønn om nåde for Herrens ansikt, være nær hos Herren vår Gud dag og natt, så Han kan dømme rett for sin tjener og dømme rett for sitt folk Israel, slik det er nødvendig hver dag,

60. for at alle folk på jorden kan kjenne at Herren er Gud, Han og ingen annen.

61. La derfor deres hjerte være helt med Herren vår Gud, så dere vandrer etter Hans lover og holder Hans bud, slik dere gjør i dag.»

62. Kongen og hele Israel sammen med ham ofret deretter slaktoffer for Herrens ansikt.

63. Salomo ofret fredsoffer som offer for Herren: 22 000 okser og 120 000 sauer. Slik innviet kongen og alle Israels barn Herrens hus.

64. Samme dag helliget kongen den midtre delen av forgården foran Herrens hus. For der ofret han brennofferet, grødeofferet og fettet fra fredsofrene, fordi bronsealteret som sto for Herrens ansikt, var for lite til å romme brennofferet, grødeofferet og fettet fra fredsofrene.

65. På den tiden holdt Salomo fest, og hele Israel var sammen med ham. Det var en stor forsamling av mennesker som var samlet helt fra Lebo-Hamat til Egypterbekken. De var for Herren vår Guds ansikt i sju dager og sju dager til, 14 dager.

66. På den åttende dagen sendte han folket av sted. De velsignet kongen og gikk hjem til teltene sine, lykkelige og glade i hjertet over alt det gode Herren hadde gjort for sin tjener David og for sitt folk Israel.