Første Samuelsbok 14 N11BM

1. En dag sa Jonatan, Sauls sønn, til våpenbæreren sin: «Kom, la oss dra over til filisternes forpost på den andre siden.» Men han sa ikke noe om det til sin far.

2. Saul lå da i utkanten av Gibea, under granatepletreet i Migron. Folket som var med ham, talte om lag seks hundre mann.

3. Ahia bar efod-drakten. Han var sønn av Ahitub, som var bror til Ikabod, sønn av Pinhas, og sønnesønn av Eli, Herrens prest i Sjilo. Folket visste ikke at Jonatan var gått.

4. På hver side av det skaret hvor Jonatan prøvde å komme over til filisternes forpost, var det bratte klipper. Den ene kalles Boses og den andre Senne.

5. Den ene klippen raget rett opp på nordsiden, midt imot Mikmas, den andre på sørsiden, midt imot Geba.

6. Jonatan sa til våpenbæreren sin: «Kom, la oss dra over til forposten til disse uomskårne. Kanskje Herren hjelper oss. For ingen ting kan hindre Herren i å gi seier, enten vi er mange eller få.»

7. Våpenbæreren svarte: «Gjør alt som ligger deg på hjertet. Gå bare på! Jeg skal følge deg hvor du vil.»

8. Da sa Jonatan: «Nå drar vi over til dem, så de får øye på oss.

9. Hvis mennene da sier: Stå stille til vi kommer bort til dere! – så blir vi stående der vi er, og går ikke opp til dem.

10. Men sier de: Kom opp til oss! – så drar vi opp, for da har Herren gitt dem i våre hender. Det skal være vårt tegn.»

11. Da filisterne kunne se dem begge fra forposten, sa de: «Se, der er det noen hebreere som er kommet ut av hulene de gjemte seg i.»

12. Mennene på forposten ropte til Jonatan og våpenbæreren hans: «Kom opp til oss, så skal vi si dere noe.» Da sa Jonatan til våpenbæreren: «Følg etter meg opp, for Herren har gitt dem i Israels hender.»

13. Så klatret Jonatan opp på hender og føtter, fulgt av våpenbæreren. Da Jonatan slo til, falt filisterne, og våpenbæreren kom etter ham og ga dem dødsstøtet.

14. I dette første angrepet fra Jonatan og våpenbæreren hans felte de om lag tjue mann på en strekning som svarer til halvparten av det som kan pløyes på en dag.

15. Da kom det redsel over hele hæren, både i leiren og ute på marken. Til og med forposten og plyndrerne skalv av skrekk. Jorden ristet, og en redsel fra Gud kom over dem.

16. Fra Gibea i Benjamins landområde så Sauls utkikksposter at fiendehæren spredte seg i alle retninger.

17. Da sa Saul til folket som var med ham: «Hold mønstring og finn ut hvem av våre som mangler.» Så holdt de mønstring, og det viste seg at Jonatan og våpenbæreren hans var borte.

18. Saul sa da til Ahia: «Kom hit med Guds paktkiste!» For Guds paktkiste var på den tiden hos israelittene.

19. Mens Saul snakket med presten, økte forvirringen i filisterleiren mer og mer. Saul sa da til presten: «Trekk hånden din tilbake!»

20. Saul og alt folket samlet seg og dro dit hvor striden sto. Da fikk de se at filisterne hadde vendt sverdene mot hverandre. Det rådde full forvirring.

21. De hebreerne som til nå hadde stått under filisterne, og som hadde vært med dem i felten, gikk over til israelittene som fulgte Saul og Jonatan.

22. Da de israelittene som hadde gjemt seg i Efraim-fjellene, fikk høre at filisterne flyktet, satte de etter dem og ble med i striden, de også.

23. Slik ga Herren Israel seier den dagen. Men striden bredte seg forbi Bet-Aven,

24. og israelittene var hardt presset den dagen. Saul tok folket i ed og sa: «Forbannet er den som tar til seg mat før det er blitt kveld og jeg har fått hevn over mine fiender.» Og ingen smakte noe mat.

25. Hele hæren dro inn i skogen. Der var det honning på marken.

26. Det fløt av honning i skogen, men ingen tok noe av det i munnen, så stor ærefrykt hadde folket for eden.

27. Men Jonatan hadde ikke hørt at hans far hadde tatt folket i ed. Han rakte ut staven han hadde i hånden, dyppet enden av den ned i honningen og tok honningen i munnen. Da fikk øynene hans glansen tilbake.

28. En av mennene sa: «Din far har tatt folket i ed og sagt: Forbannet er den som tar til seg mat i dag. Det er derfor folket er så utmattet.»

29. Jonatan svarte: «Min far fører ulykke over landet. Se hvilken glans mine øyne fikk da jeg smakte på litt av denne honningen.

30. Hvis folket i dag hadde fått spise seg mette av byttet de har tatt fra fienden, ville filisternes nederlag vært enda større.»

31. Den dagen slo de filisterne og forfulgte dem fra Mikmas til Ajjalon. Folket var da helt utmattet.

32. De kastet seg over byttet, tok sauer, okser og kalver og slaktet dem rett på jorden. De spiste kjøttet med blodet i.

33. Noen menn fortalte det til Saul og sa: «Nå synder folket mot Herren. De spiser kjøtt med blod i.» «Dere har vært troløse», sa Saul. «Velt nå hit en stor stein.»

34. Så bød Saul: «Gå rundt til folket og si at hver og en skal komme hit til meg med oksen sin eller lammet sitt og slakte dem her, og så kan de spise. Synd ikke mot Herren ved å spise kjøtt med blod i.» Hver og en i hæren kom da med oksen sin og slaktet den der om natten.

35. Og Saul bygde et alter for Herren. Det var det første alteret han bygde for Herren.

36. Siden sa Saul: «La oss dra nedover og sette etter filisterne i natt og plyndre dem til det lysner av dag. Ikke en eneste en av dem skal bli igjen.» De svarte: «Gjør helt som du synes.» Men presten sa: «La oss først tre fram for Gud.»

37. Så ba Saul Gud om råd: «Skal jeg dra nedover etter filisterne? Vil du gi dem i Israels hender?» Men Gud svarte ham ikke den dagen.

38. Da sa Saul: «Kom hit, alle høvdinger i folket. Ransak og finn ut hva det er for en synd som er gjort i dag.

39. For så sant Herren lever, han som gir Israel seier: Om det så er Jonatan, min egen sønn, som bærer skylden, skal han dø.» Men ikke én i hæren svarte ham.

40. Da sa han til hele Israel: «Still dere på den ene siden, så skal jeg og Jonatan, sønnen min, stå på den andre.» Folket svarte Saul: «Gjør det du synes er best.»

41. Saul sa til Herren, Israels Gud: «La sannheten komme fram!» Og loddet falt på Jonatan og Saul, men folket gikk fri.

42. Så sa Saul: «Kast lodd mellom meg og Jonatan, sønnen min.» Og loddet falt på Jonatan.

43. Da sa Saul til Jonatan: «Fortell meg hva du har gjort.» Jonatan fortalte ham det: «Jeg tok litt honning på enden av staven som jeg hadde i hånden, og smakte på den. Her står jeg. Jeg er rede til å dø.»

44. Saul sa: «Måtte Gud la det gå meg ille både nå og siden om du ikke må dø etter dette, Jonatan.»

45. Men folket sa til Saul: «Skal Jonatan dø, han som har vunnet denne store seieren for Israel? Aldri! Så sant Herren lever, ikke et hårstrå skal falle fra hodet hans og ned på bakken. For han har hatt Gud med seg i det han har gjort i dag.» Slik berget folket Jonatan, og han slapp å dø.

46. Nå ga Saul opp å forfølge filisterne og dro oppover igjen, mens filisterne fór hjem til sitt.

47. Da Saul hadde sikret seg kongsmakten over Israel, førte han krig mot alle fiendene sine rundt omkring: mot moabittene, ammonittene og edomittene, mot kongene i Soba og mot filisterne. Og hvor han så vendte seg, vant han seier.

48. Saul gjorde storverk. Han slo amalekittene og berget Israel fra dem som plyndret dem.

49. Sauls sønner var Jonatan, Jisjvi og Malki-Sjua. Den eldste av hans to døtre het Merab og den yngste Mikal.

50. Sauls kone het Ahinoam, hun var datter av Ahimaas. Hærføreren hans het Abner. Han var sønn av Ner, Sauls onkel.

51. Kisj, far til Saul, og Ner, far til Abner, var sønner av Abiel.

52. Krigen mot filisterne var hard så lenge Saul levde. Og når Saul så en heltemodig og djerv mann, tok han ham i sin tjeneste.