Første Samuelsbok 14 N78BM
1. En dag sa Jonatan, Sauls sønn, til våpensveinen sin: «Kom, så drar vi over til filisternes forpost der borte på den andre siden.» Men han sa ikke noe om det til faren.
2. Saul lå da i utkanten av Gibea, under granatepletreet i Migron. Folket som var med ham, telte om lag seks hundre mann.
3. Der var også Akia, sønn av Akitub, som var bror til Ikabod, sønn av Pinhas, og sønnesønn av Eli, Herrens prest i Sjilo; det var han som da bar efoden. Folket visste ikke at Jonatan var gått.
4. På hver side av skaret der Jonatan prøvde å komme over til filisternes forpost, var det en berghammer. Den ene hammeren kalles Boses og den andre Senne.
5. Den ene stiger rett opp på nordsiden, midt imot Mikmas, den andre på sørsiden, midt imot Geba.
6. Jonatan sa til våpensveinen sin: «Kom, så drar vi over til forposten til disse uomskårne. Herren hjelper oss nok. For ingen ting kan hindre Herren i å gi seier, enten vi er mange eller få.»
7. Våpensveinen svarte: «Gjør alt det du har i sinne. Gå bare på! Jeg skal følge deg hvor du vil.»
8. Da sa Jonatan: «Nå drar vi over til mennene der borte, så de får øye på oss.
9. Sier de da: Stå stille til vi kommer bort til dere, så blir vi stående der vi er, og går ikke opp til dem.
10. Men sier de: Kom opp til oss, så tar vi det som tegn på at Herren har gitt dem i vår hånd, og vi går opp.»
11. Da filisterne kunne se dem fra forposten, sa de: «Se, der er det noen hebreere som er kommet ut av hulene de har gjemt seg i.»
12. Mennene på forposten ropte til Jonatan og våpensveinen hans: «Kom opp til oss, så skal vi si dere noe.» Da sa Jonatan til våpensveinen: «Følg meg, for Herren har gitt dem i Israels vold.»
13. Så klatret Jonatan opp på hender og føtter, og våpensveinen fulgte ham. Jonatan hogg dem ned, og våpensveinen kom etter og gjorde det av med dem.
14. I dette første angrepet som Jonatan og våpensveinen hans gjorde, felte de om lag tjue mann på en strekning som svarer til halvparten av det som kan pløyes på en dag.
15. Da kom det redsel over hele hæren, både i leiren og ute på marken. Til og med forposten og herjeflokken skalv av skrekk, og jorden ristet. Det var Gud som slo alle med redsel.
16. Sauls vaktposter i Gibea i Benjamin så at fiendehæren var i oppløsning og bølget hit og dit.
17. Da sa Saul til folket som var med ham: «Hold mønstring og finn ut hvem av våre som mangler.» Så holdt de mønstring, og det viste seg at Jonatan og våpensveinen hans var borte.
18. Saul sa da til Akia: «Kom hit med Guds paktkiste!» For Guds paktkiste var på den tiden hos israelittene.
19. Mens Saul snakket med presten, økte ståket i filisterleiren mer og mer. Saul sa da til presten: «Nei, la det være.»
20. Saul og alt folket samlet seg og drog dit hvor striden stod. Da fikk de se at filisterne hadde vendt sverdene mot hverandre i vill forvirring.
21. De hebreerne som til nå hadde stått under filisterne, og som hadde vært med dem i felten, gikk over til israelittene som fulgte Saul og Jonatan.
22. Da de israelittene som hadde gjemt seg i Efraim-fjellene, fikk høre at filisterne var på flukt, satte de etter dem og ble med i striden, de også.
23. Slik hjalp Herren Israel den dagen. Striden bredte seg mot Bet-Aven,
24. og det røynte hardt på for israelittene den dagen. Men Saul tok folket i ed og sa: «Forbannet være den som tar til seg mat før det er blitt kveld og jeg har fått hevn over mine fiender.» Derfor var det ingen i hæren som smakte mat.
25. På marken var det vokskaker med honning i.
26. Da folket kom over vokskakene, så de at de var fulle av honning, men ingen tok noe av det i munnen. Slik ærbødighet hadde folket for eden.
27. Men Jonatan hadde ikke hørt at hans far hadde tatt folket i ed. Han rakte ut staven som han hadde i hånden, og stakk enden av den ned i en vokskake og tok honningen i munnen. Da fikk han glansen i øynene tilbake.
28. En av mennene sa: «Din far har tatt folket i ed og sagt: Forbannet være den som tar til seg mat i dag. Det er derfor folket er utmattet.»
29. Jonatan svarte: «Min far fører ulykke over landet. Se bare hvordan jeg fikk nye krefter da jeg smakte på litt av denne honningen.
30. Hvor mye større ville ikke mannefallet hos filisterne ha blitt dersom folkene i dag hadde fått spise seg mette av byttet de har tatt fra fienden.»
31. Den dagen slo de filisterne og forfulgte dem fra Mikmas til Ajjalon. Folket var da helt utmattet.
32. De kastet seg over byttet, tok sauer og okser og kalver og slaktet dem på jorden og spiste kjøttet med blodet i.
33. Noen menn gikk til Saul og sa: «Folket synder mot Herren; de spiser kjøtt med blod i.» «Dere har vært troløse,» sa Saul. «Velt nå hit en stor stein.»
34. Så bød Saul: «Gå rundt til folket og si til dem at alle skal komme hit til meg med oksen sin eller lammet sitt og slakte dem her. Dermed trenger de ikke spise kjøtt med blod i og således synde mot Herren.» Da kom hver mann i hæren med oksen sin og slaktet den der om natten.
35. Og Saul bygde et alter for Herren. Det var det første alteret han bygde for Herren.
36. Siden sa Saul: «La oss sette etter filisterne i natt og herje blant dem til det lysner av dag. La oss hogge dem ned til siste mann.» De svarte: «Gjør helt som du synes.» Men presten sa: «La oss først tre fram for Gud.»
37. Så bad Saul Gud om råd: «Skal jeg dra nedover etter filisterne? Vil du gi dem i Israels vold?» Men Gud svarte ham ikke denne gangen.
38. Da sa Saul: «Kom hit, alle høvdinger i folket. Ransak og finn ut hva det er for en synd som er gjort i dag.
39. For så sant Herren lever, han som gir Israel seier: Om det så er Jonatan, min egen sønn, som bærer skylden, skal han dø.» Men ikke én i hæren svarte ham.
40. Da sa han til hele Israel: «Still dere på den ene siden, så skal jeg og Jonatan, sønnen min, stå på den andre.» Folket svarte Saul: «Gjør som du synes.»
41. Saul sa til Herren, Israels Gud: «La sannheten komme fram!» Og loddet falt på Jonatan og Saul, men folket gikk fri.
42. Så sa Saul: «Kast lodd mellom meg og Jonatan, sønnen min.» Loddet falt på Jonatan.
43. Da sa Saul til Jonatan: «Fortell meg hva du har gjort.» Jonatan fortalte ham det: «Jeg tok litt honning på enden av staven som jeg hadde i hånden, og smakte på den. Her står jeg. Jeg er rede til å dø.»
44. Saul sa: «Måtte Gud la det gå meg ille både nå og siden om du ikke må dø etter dette, Jonatan.»
45. Men folket sa til Saul: «Skal Jonatan dø, han som har vunnet denne store seieren for Israel? Det må aldri skje! Så sant Herren lever, ikke et hår skal bli krummet på hans hode. For det er med Guds hjelp han har gjort det han har gjort i dag.» Slik berget folket Jonatan, og han slapp å dø.
Sauls storverk46. Nå gav Saul opp å forfølge filisterne og drog oppover igjen, mens filisterne fór hjem til sitt land.
47. Da Saul hadde fått kongsmakt i Israel, førte han krig mot alle fiendene sine rundt omkring: mot moabittene, ammonittene og edomittene, mot kongene i Soba og mot filisterne. Og hvor han så vendte seg, vant han seier.
48. Saul gjorde storverk; han slo amalekittene og berget Israel fra dem som plyndret dem.
49. Sauls sønner var Jonatan, Jisjvi og Malkisjua. Han hadde to døtre; den eldste hette Merab og den yngste Mikal.
50. Sauls kone hette Akinoam, hun var datter av Akima’as. Hærføreren hans hette Abner; han var sønn av Ner, Sauls farbror.
51. Kisj, far til Saul, og Ner, far til Abner, var sønner av Abiel.
52. Krigen mot filisterne var hard så lenge Saul levde. Og når Saul så en sterk og djerv mann, tok han ham i sin tjeneste.