Første Samuelsbok 14 NB

1. Så hendte det en dag at Jonatan, Sauls sønn, sa til våpensveinen sin: Kom, la oss gå over til filistrenes forpost der borte på den andre siden! - Men han sa ikke noe om det til sin far.

2. Saul lå den gang i utkanten av Gibea under granatepletreet ved Migron. Krigsfolket som han hadde hos seg, var omkring seks hundre mann.

3. Der var også Akia, sønn til Akitub, som var bror til Ikabod, sønn av Pinehas, sønn av Eli, Herrens prest i Sjilo. Det var Akia som den gang bar efoden*. Men folket visste ikke at Jonatan var gått.

4. På hver side av skaret der Jonatan prøvde å komme over til filistrenes forpost, var det en bratt klippe. Den ene hette Boses og den andre Senne.

5. Den ene klippen reiser seg bratt i nord midt imot Mikmas, den andre i sør midt imot Geba.

6. Så sa Jonatan til våpensveinen: Kom, la oss gå over til forposten til disse uomskårne! Kanskje Herren gjør noe for oss. Ikke noe hindrer Herren fra å frelse, enten det er ved mange eller ved få.

7. Våpensveinen svarte ham: Gjør alt det du har i sinne! Gå du bare! Jeg skal følge deg hvor du vil.

8. Da sa Jonatan: Nå går vi over til mennene der, og da vil de få se oss.

9. Hvis de da sier til oss: Stå stille til vi kommer bort til dere! - så blir vi stående hvor vi er, og går ikke opp til dem.

10. Men hvis de sier: Kom opp til oss! - så går vi opp, for da har Herren gitt dem i vår hånd. Dette skal vi ha til tegn.

11. Da de nå begge var kommet så langt at de kunne bli sett fra filistrenes forpost, sa filistrene: Se, der kommer hebreerne ut fra hulene som de har gjemt seg i!

12. Og mennene på forposten ropte til Jonatan og våpensveinen hans og sa: Kom opp til oss, så skal vi si dere noe! Da sa Jonatan til våpensveinen: Stig opp etter meg, for Herren har gitt dem i Israels hånd.

13. Så klatret Jonatan opp på hender og føtter, og våpensveinen hans fulgte etter ham. Jonatan felte dem, og våpensveinen gikk etter ham og slo dem i hjel.

14. Ved det første angrepet Jonatan og våpensveinen gjorde, falt omkring tjue mann på en strekning som halvparten av den marken som kan pløyes på én dag.

15. Da kom det redsel i leiren, på marken omkring og blant hele folket. Også forposten og herjeflokken ble grepet av redsel. Jorden skalv, og det kom en redsel fra Gud.

16. Sauls vakter i Gibea i Benjamin fikk se at flokken oppløste seg og beveget seg hit og dit.

17. Da sa Saul til folket som han hadde hos seg: Tell etter og se hvem som er gått fra oss! Så talte de etter, og det viste seg at Jonatan og våpensveinen hans ikke var der.

18. Da sa Saul til Akia: Kom hit med Guds ark! Guds ark var på den tiden der blant Israels barn.

19. Men mens Saul talte med presten, ble larmen i filistrenes leir større og større. Da sa Saul til presten: La det være!

20. Saul og alt folket som var med ham, samlet seg. Da de kom dit hvor striden sto, fikk de se at den ene hadde løftet sverd mot den andre, og forvirringen var veldig stor.

21. Også de hebreerne som nå likesom før var med filistrene, og som hadde dratt opp med dem og var rundt omkring i deres leir, slo seg nå sammen med de israelittene som var med Saul og Jonatan.

22. Og da alle de israelittene som hadde gjemt seg i Efra’im-fjellene, hørte at filistrene flyktet, satte også alle disse etter dem og kjempet mot dem.

23. Slik frelste Herren Israel denne dagen. Og striden dro seg bortover forbi Bet-Aven.

24. Israels menn var svært slitne denne dagen, for Saul hadde latt folket sverge og si: Forbannet være den som nyter noe mat før i kveld, når jeg har fått hevnet meg på mine fiender! Og det var ingen av folket som smakte mat.

25. Så kom alt folket inn i skogen, og der var det honning på marken.

26. Med det samme folket kom inn i skogen, fikk de se en hel strøm av honning. Men ingen av folket førte hånden til munnen, for de fryktet for eden.

27. Men Jonatan hadde ikke hørt at hans far lot folket sverge. Han rakte ut staven han hadde i hånden, og dyppet enden av den i en vokskake og førte så hånden til munnen igjen. Da ble hans øyne klare.

28. Da tok en mann av folket til orde og sa: Din far har latt folket sverge og si: Forbannet være den som tar til seg mat i dag! Derfor er folket blitt utmattet.

29. Jonatan svarte: Min far har ført ulykke over landet. Se bare hvor klare øynene mine er blitt fordi jeg har smakt litt av denne honningen!

30. Hvor mye større ville ikke mannefallet blitt blant filistrene dersom folket i dag hadde fått ete av det byttet de har tatt fra fiendene sine.

31. Den dagen slo de filistrene og forfulgte dem fra Mikmas til Ajalon. Folket var da svært utmattet,

32. og tok straks fatt på byttet. De tok småfe og storfe og kalver og slaktet dem på marken og åt kjøttet med blodet i.

33. Så kom det noen og fortalte Saul dette og sa: Se, folket synder mot Herren og eter kjøtt med blodet i. Han sa: Dere har vært troløse! Velt nå en stor stein hit til meg.

34. Så sa Saul: Gå omkring blant folket og si til dem at de skal komme hit til meg, hver med sin okse og sitt lam og slakte dem her og ete, for at dere ikke skal synde mot Herren og ete kjøttet med blodet i. Da førte hver mann av folket med egen hånd sin okse fram om natten og slaktet dem der.

35. Og Saul bygde et alter for Herren. Det var det første alter han bygde for Herren.

36. Deretter sa Saul: La oss dra nedover og sette etter filistrene nå i natt, og plyndre dem til morgenen lyser fram. La ikke en eneste mann blant dem bli i live. De svarte: Gjør som du synes! Da sa presten: La oss tre fram for Gud!

37. Og Saul spurte Gud: Skal jeg dra nedover og sette etter filistrene? Vil du gi dem i Israels hånd? Men han svarte ham ikke den dagen.

38. Da sa Saul: Kom fram, alle høvdinger blant folket, så dere kan få vite og se hvordan det har seg med den synden som er begått i dag!

39. For så sant Herren lever, han som frelser Israel, om så skylden er hos sønnen min Jonatan, skal han sannelig dø! Men ingen av hele folket svarte ham.

40. Så sa han til hele Israel: Stå dere på den ene siden, så skal jeg og Jonatan, sønnen min, stå på den andre siden. Folket svarte Saul: Gjør som du synes!

41. Da sa Saul til Herren, Israels Gud: La sannheten komme fram! Og loddet falt på Jonatan og Saul, men folket gikk fri.

42. Så sa Saul: Kast lodd mellom meg og sønnen min Jonatan! Og loddet falt på Jonatan.

43. Da sa Saul til Jonatan: Si meg hva du har gjort! Jonatan fortalte ham det og sa: Jeg tok litt honning på enden av staven jeg hadde i hånden min, og smakte på den. Her står jeg, jeg må dø.

44. Da sa Saul: Gud la det gå meg ille både nå og siden om du ikke skal dø, Jonatan!

45. Men folket sa til Saul: Skulle Jonatan dø, han som har vunnet denne store seieren for Israel? Langt derifra! Så sant Herren lever, skal det ikke falle et hår av hodet hans til jorden. For med Guds hjelp har han gjort sin gjerning i dag. Slik fridde folket Jonatan fra døden.

46. Men Saul holdt opp med å forfølge filistrene og dro hjem. Og filistrene dro tilbake til sitt land.

47. Da Saul hadde tatt kongedømmet over Israel, førte han krig mot alle fiendene sine rundt om: mot Moab og mot Ammons barn og mot Edom og mot kongene i Soba og mot filistrene. Overalt hvor han vendte seg hen, seiret han.

48. Han viste sin styrke ved å slå amalekittene, og han fridde Israel fra dem som plyndret dem.

49. Sauls sønner var Jonatan og Jisjvi og Malkisjua. Han hadde to døtre, den førstefødte hette Merab og den yngste Mikal.

50. Sauls kone hette Akinoam, hun var datter til Akima’as. Hans hærfører hette Abner, han var sønn til Ner, som var onkel til Saul.

51. For Kis, Sauls far, og Ner, Abners far, var sønner av Abiel.

52. Krigen mot filistrene var hard alle Sauls dager. Og når Saul så en sterk og krigsdyktig mann, tok han ham i sin tjeneste.