Første Samuelsbok 20 N11BM

1. David flyktet fra Nevajot ved Rama. Han kom til Jonatan og sa: «Hva har jeg gjort? Hva ondt og galt har jeg gjort mot din far siden han vil ta livet av meg?»

2. Jonatan svarte: «Langt ifra! Du skal ikke dø! Min far gjør jo aldri noe, verken stort eller smått, uten at han lar meg få vite det. Hvorfor skulle han så skjule dette for meg? Slik er det ikke.»

3. Men David svarte med en ed: «Din far vet godt at du ser på meg med velvilje. Derfor tenker han: Dette må ikke Jonatan få vite, det ville gjøre ham vondt. Men så sant Herren lever, og så sant du selv lever: Det er bare et skritt mellom meg og døden.»

4. Da sa Jonatan til David: «Alt det du ønsker, vil jeg gjøre for deg.»

5. David svarte: «I morgen er det nymåne. Da skulle jeg sitte til bords med kongen. Men lar du meg gå, gjemmer jeg meg ute på marken til tredje kvelden.

6. Skulle så din far savne meg, må du si: David ba meg inntrengende om lov til å dra hjem til Betlehem i all hast, for der holder hele slekten sin årlige offerfest.

7. Sier han da: Det er bra, så kan din tjener være trygg. Men farer han opp i sinne, kan du være sikker på at han er bestemt på å gjøre meg noe vondt.

8. Vær trofast mot meg, for du har inngått en vennskapspakt med din tjener for Herrens ansikt. Men har jeg gjort meg skyldig i noen synd, så drep meg du! Hvorfor skulle du vel føre meg til din far?»

9. Jonatan svarte: «Det skal aldri hende deg! Får jeg vite at min far har besluttet å gjøre deg noe vondt, skal jeg nok si deg det.»

10. Da spurte David: «Hvem skal varsle meg dersom din far gir et uforsonlig svar?»

11. Jonatan sa: «Kom, la oss gå ut på marken!» Så gikk de to ut på marken.

12. Der sa Jonatan til David: «Ved Herren, Israels Gud, i morgen eller i overmorgen på denne tiden skal jeg ha funnet ut av hva min far har i sinne. Enten det da ser bra ut for deg eller ikke, skal jeg sende bud til deg og la deg få vite det.

13. Måtte Herren la det gå meg ille både nå og siden hvis min far finner for godt å føre ulykke over deg uten at jeg varsler deg og hjelper deg til å komme unna, så du kan dra din vei i fred. Måtte Herren være med deg, som han har vært med min far.

14. Så lenge jeg lever, må du være trofast mot meg slik Herren er det. Og når jeg dør,

15. må du aldri ta din trofasthet bort fra mitt hus! Når Herren har utryddet alle Davids fiender fra jorden,

16. måtte da Jonatans navn ikke bli utryddet, men leve sammen med Davids hus! Måtte Herren ta hevn over Davids fiender!»

17. Så bekreftet Jonatan enda en gang sin ed til David, for han holdt av ham; han hadde David like kjær som sitt eget liv.

18. Siden sa Jonatan til ham: «I morgen er det nymåne, og du vil bli savnet når din plass er tom.

19. Men i overmorgen skal du gå ned til det stedet hvor du gjemte deg den dagen ugjerningen skulle ha vært utført, og holde deg i nærheten av Etsel-steinen.

20. Så skal jeg skyte tre piler mot den ene siden av den, som om jeg skjøt mot et mål,

21. og sende gutten min av sted for å finne pilene. Sier jeg da til gutten: Pilene ligger på denne siden av deg, hent dem! – så kan du komme fram. Du kan være trygg; så sant Herren lever, det er ingen fare.

22. Men sier jeg til unggutten: Pilene ligger bortenfor deg, – så dra din vei! For da sender Herren deg av sted.

23. Det løftet vi har gitt hverandre, jeg og du, det er Herren vitne om for alltid.»

24. Så gjemte David seg ute på marken. Nymånedagen kom, og kongen satte seg til bords for å spise.

25. Han satt på sin vanlige plass, i høysetet ved veggen. Jonatan satte seg rett imot ham, Abner satt ved siden av Saul. Men Davids plass sto tom.

26. Saul sa ikke noe den dagen, for han tenkte: «Det har vel hendt ham noe så han ikke er ren; han har ikke fått renset seg ennå.»

27. Men da Davids plass sto tom også neste dag, dagen etter nymåne, da sa Saul til Jonatan, sønnen sin: «Hvorfor er ikke Isais sønn kommet til måltidet verken i går eller i dag?»

28. Jonatan svarte: «David ba meg inntrengende om lov til å dra til Betlehem.

29. Kjære, la meg få dra, sa han, for vår slekt holder offerfest der i byen, og min bror har bedt meg komme. Om du ser på meg med velvilje, så la meg få dra av sted og hilse på mine slektninger! – Derfor er han ikke kommet til kongens bord.»

30. Da ble Saul rasende på Jonatan og sa til ham: «Du sønn av en dårlig og gjenstridig kvinne! Var det ikke det jeg visste at du har utvalgt deg denne Isai-sønnen til skam for deg selv og til skam for din mors nakenhet.

31. Så lenge Isai-sønnen lever på jorden, står verken du eller ditt kongedømme trygt. Send bud og hent ham hit til meg, for nå skal han dø!»

32. «Hvorfor skal han dø?» spurte Jonatan. «Hva galt har han gjort?»

33. Men Saul løftet spydet og ville støte det gjennom ham. Da forsto Jonatan at faren ville drepe David.

34. Han reiste seg fra bordet i brennende harme og smakte ikke mat den andre nymånedagen. Så opprørt var han for Davids skyld, for faren hadde ydmyket ham.

35. Neste morgen gikk Jonatan ut på marken til den tid han hadde avtalt med David, og han hadde en liten gutt med seg.

36. Han sa til gutten: «Spring og finn pilene som jeg skyter!» Mens gutten sprang, skjøt han pilen forbi ham.

37. Og da gutten kom til det stedet hvor den lå, den pilen Jonatan hadde skutt, ropte Jonatan etter ham: «Ligger ikke pilen bortenfor deg?»

38. Og så ropte han: «Skynd deg, vær snar! Stå ikke der!» Gutten tok opp pilen og kom tilbake til sin herre.

39. Han forsto ingen ting. Det var bare Jonatan og David som visste hva dette gjaldt.

40. Jonatan ga våpnene sine til gutten som var med ham, og sa til ham: «Gå inn til byen med dette!»

41. Da gutten var gått, kom David fram fra sørsiden av steinen. Han kastet seg til jorden; tre ganger bøyde han seg. Så kysset de hverandre og gråt begge to. David storgråt.

42. Og Jonatan sa til David: «Gå bort i fred! For vi to har sverget hverandre i Herrens navn at Herren for alltid skal være vitne om løftet mellom meg og deg og mellom min ætt og din ætt.»

43. Så brøt David opp og gikk sin vei, og Jonatan gikk tilbake til byen.