Første Samuelsbok 20 N78BM

1. David flyktet fra Nevajot ved Rama. Han kom til Jonatan og sa: «Hva har jeg gjort? Hva ondt og galt har jeg gjort mot din far, siden han vil ta livet av meg?»

2. Jonatan svarte: «Langt ifra! Du skal ikke miste livet! Min far gjør jo aldri noe, verken stort eller smått, uten at han lar meg få vite det. Hvorfor skulle han så skjule dette for meg? Slik er det ikke.»

3. Men David svarte med en ed: «Din far vet godt at du har fått godvilje for meg. Derfor tenker han: Dette må ikke Jonatan få vite; det ville gjøre ham vondt. Men så sant Herren lever, og så sant du selv lever: Det er bare et skritt mellom meg og døden.»

4. Da sa Jonatan til David: «Alt det du ønsker, vil jeg gjøre for deg.»

5. David svarte: «I morgen er det nymånedagen. Da skulle jeg sitte til bords med kongen. Men gir du meg lov til å fare, går jeg og gjemmer meg ute på marken til tredje kvelden.

6. Skulle så din far savne meg, må du si: David bad meg om lov til å dra hjem til Betlehem som snarest, for der holder hele ætten sin årlige offerfest.

7. Sier han da: Det er bra, så kan din tjener være trygg. Men blir han sint, kan du være viss på at han er bestemt på å gjøre meg noe vondt.

8. Vis da godhet mot din tjener, siden du har latt meg tre inn i vennskapspakt med deg i Herrens navn. Men har jeg gjort meg skyldig i noen synd, så drep meg! Hvorfor skulle du vel føre meg til din far?»

9. Jonatan svarte: «Det skal aldri hende deg! Skjønner jeg at min far har besluttet å gjøre deg noe vondt, skal jeg nok si deg det.»

10. Da spurte David: «Men hvem skal varsle meg dersom din far gir et avvisende svar?»

11. Jonatan sa: «Kom, la oss gå ut på marken!» Så gikk de to ut på marken.

12. Der sa Jonatan til David: «Ved Herren, Israels Gud: I morgen eller i overmorgen på denne tid skal jeg få greie på hva min far har i sinne. Enten det da ser bra ut for deg eller ikke, skal jeg sende bud til deg og la deg få vite det.

13. Måtte Herren la det gå meg ille både nå og siden hvis min far finner for godt å føre ulykke over deg, og jeg ikke varsler deg og hjelper deg til å komme unna, så du kan dra din vei i fred. Herren være med deg, som han har vært med min far.

14. Så lenge jeg lever, må du vise godhet mot meg slik som Herren gjør. Og når jeg dør,

15. ta da aldri din godhet fra min ætt! Når Herren har utryddet alle Davids fiender fra jorden,

16. måtte da Jonatans navn ikke bli utryddet, men bestå sammen med Davids ætt! Måtte Herren ta hevn over Davids fiender!»

17. Så sverget Jonatan enda en gang sin ed for David, fordi han holdt av ham; han hadde David inderlig kjær.

18. Siden sa Jonatan til ham: «I morgen er det nymånedagen, og du vil bli savnet når din plass er tom.

19. Men i overmorgen blir du savnet enda mer. Da skal du gå til det sted hvor du gjemte deg den dagen ugjerningen skulle ha vært utført, og sette deg ved siden av steinrøysen der.

20. Så skal jeg skyte tre piler bort imot den, som om jeg skjøt til måls,

21. og sende gutten min av sted for å finne pilene. Dersom jeg sier til gutten: Pilene ligger på denne siden av deg, hent dem! så kan du komme fram. Du kan være trygg; så sant Herren lever, det er ingen fare.

22. Men sier jeg til gutten: Pilene ligger bortenfor deg, så dra din vei! For da vil Herren at du skal dra bort.

23. Når det gjelder det løftet vi har gitt hverandre, jeg og du, så vil Herren for alltid være vitne om pakten mellom meg og deg.»

24. Så gjemte David seg ute på marken. Nymånedagen kom, og kongen satte seg til bords for å spise.

25. Han satt på sin vanlige plass, i høysetet ved veggen. Jonatan satte seg rett imot ham, Abner satt ved siden av Saul; men Davids plass stod tom.

26. Saul sa ikke noe den dagen, for han tenkte: «Det har vel hendt ham noe, så han ikke er ren; han har ikke fått renset seg ennå.»

27. Men da Davids plass stod tom også neste dag, dagen etter nymåne, sa Saul til sin sønn Jonatan: «Hvorfor er ikke Isais sønn kommet til måltidet verken i går eller i dag?»

28. Jonatan svarte: «David bad meg om lov til å dra til Betlehem.

29. Kjære, la meg få dra, sa han, for ætten vår holder offerfest der i byen, og min bror har bedt meg komme. Har du godvilje for meg, så la meg få dra hjem og hilse på mine frender! – Derfor er han ikke kommet til kongens bord.»

30. Da ble Saul rasende på Jonatan og sa til ham: «Du sønn av en dårlig og gjenstridig kvinne! Var det ikke det jeg visste at du har utvalgt deg denne Isai-sønnen til skam for deg selv og til skam for din mor som fødte deg.

31. Så lenge Isai-sønnen lever på jorden, står verken du eller ditt kongedømme trygt. Send bud og hent ham hit til meg, for han skal dø!»

32. «Hvorfor skal han dø?» spurte Jonatan. «Hva galt har han gjort?»

33. Men Saul løftet spydet og ville støte det gjennom ham. Da skjønte Jonatan at faren ville drepe David.

34. Han reiste seg fra bordet i brennende harme og smakte ikke mat den andre nymånedagen. Han hadde vondt av David, fordi faren hadde hånet ham.

35. Neste morgen gikk Jonatan ut på marken til den tid han hadde avtalt med David, og han hadde en smågutt med seg.

36. Han sa til gutten: «Spring og finn pilene som jeg skyter!» Mens gutten sprang, skjøt han pilen forbi ham.

37. Og da gutten kom til det stedet hvor den lå, den pilen Jonatan hadde skutt, ropte Jonatan etter ham: «Ligger ikke pilen bortenfor deg?»

38. Og så ropte han: «Skynd deg, vær snar, og bli ikke stående der!» Gutten tok opp pilen og kom til husbonden sin.

39. Han skjønte ingen ting. Det var bare Jonatan og David som visste hva dette betydde.

40. Jonatan gav våpnene sine til gutten som var med ham, og sa til ham: «Gå inn til byen med dette!»

41. Da gutten var gått, kom David fram fra gjemmestedet bak steinrøysen. Han kastet seg til jorden; tre ganger bøyde han seg. Så kysset de hverandre og gråt begge to.

42. Og Jonatan sa til David: «Gå bort i fred! Når det gjelder det vi to har sverget hverandre i Herrens navn, skal Herren for alltid være vitne om pakten mellom meg og deg og mellom min ætt og din ætt.»

43. Så brøt David opp og gikk sin vei, og Jonatan gikk tilbake til byen.