Første Samuelsbok 22 NB

1. Så dro David bort derfra og flyktet til hulen ved Adullam. Da brødrene hans og hele hans fars hus fikk høre det, dro de dit ned til ham.

2. Og alle som var i nød, eller som var trykket av gjeld, eller som var misfornøyde, samlet seg om ham. Han ble deres høvding. Det var omkring fire hundre mann som var med ham.

3. Derfra dro David til Mispe i Moab. Han sa til Moabs konge: La min far og min mor få komme hit og bli hos dere til jeg får se hva Gud vil gjøre med meg!

4. Han førte dem fram for Moabs konge, og de ble hos ham hele den tid David var i fjellborgen.

5. Men profeten Gad sa til David: Du skal ikke bli i fjellborgen. Bryt opp herfra og dra til Juda land! Da dro David bort og kom til Haret-skogen.

6. Saul fikk høre at David og de mennene som var med ham, var blitt gjenkjent. En dag satt Saul i Gibea under tamarisken på haugen med spydet sitt i hånden. Alle tjenerne hans sto omkring ham.

7. Da sa Saul til tjenerne sine, de som sto omkring ham: Hør nå, dere benjaminitter! Vil Isais sønn også gi dere alle sammen åkrer og vingårder og sette dere alle til høvedsmenn over tusen og over hundre?

8. For dere har jo sammensverget dere mot meg. Ingen lot meg vite det den gang sønnen gjorde pakt med Isais sønn. Og ingen av dere er bekymret for meg og forteller meg noe. For sønnen min har oppegget min tjener til å etterstrebe meg, slik som han nå gjør.

9. Da svarte Doeg, edomitten, som var satt over Sauls tjenere: Jeg så Isais sønn komme til Akimelek, Akitubs sønn, i Nob.

10. Akimelek spurte Herren for ham og ga ham reisekost, og han lot ham få filisteren Goliats sverd.

11. Da sendte kongen bud etter presten Akimelek, Akitubs sønn, og hele hans fars hus, prestene i Nob. De kom alle sammen til kongen.

12. Og Saul sa: Hør nå, Akitubs sønn! Han svarte: Ja, her er jeg, herre!

13. Da sa Saul til ham: Hvorfor har dere sammensverget dere mot meg, du og Isais sønn, da du ga ham brød og sverd og spurte Gud for ham, så han skulle sette seg opp mot meg og ligge i bakhold mot meg, som han nå gjør?

14. Da svarte Akimelek kongen og sa: Hvem blant alle tjenerne dine er vel så betrodd som David, han som er kongens svigersønn og har fortrolig adgang til deg og er høyt æret i ditt hus?

15. Var dette første gang jeg spurte Gud for ham? Langt ifra! Kongen må ikke legge sin tjener eller hele min fars hus noe til last. For din tjener har ikke visst det minste grann om alt dette.

16. Men kongen sa: Du skal dø, Akimelek, du og hele din fars hus.

17. Og kongen sa til livvaktene som sto omkring ham: Gå fram og drep Herrens prester! For de har hjulpet David. De visste at han var på flukt, men har ikke latt meg vite det. - Men kongens tjenere ville ikke rekke ut sin hånd for å hogge ned Herrens prester.

18. Da sa kongen til Doeg: Gå du fram og hogg ned prestene! Og Doeg, edomitten, gikk fram og hogg ned prestene. Han drepte den dagen åttifem menn som bar lerrets-efoder*.

19. Og prestebyen Nob slo han med sverdets egg. Både mann og kvinne, både barn og diebarn, både okse og asen og småfe slo han med sverdets egg.

20. Bare en sønn av Akimelek, Akitubs sønn, slapp bort. Hans navn var Abjatar. Han flyktet til David og fulgte ham.

21. Og Abjatar fortalte David at Saul hadde drept Herrens prester.

22. Da sa David til Abjatar: Jeg visste allerede den dagen at Doeg, edomitten, var der, og at han ville si det til Saul. Jeg bærer skylden for alle de liv som er forspilt i din fars hus.

23. Bli hos meg og vær ikke redd! Den som står meg etter livet, står også deg etter livet. Hos meg er du i sikkerhet.