Første Samuelsbok 23 NB

1. Så kom det noen og sa til David: Filistrene strider nå mot Ke’ila, og de plyndrer treskeplassene.

2. Da spurte David Herren: Skal jeg gå av sted og slå disse filistrene? Herren svarte David: Gå av sted, slå filistrene og redd Ke’ila!

3. Men Davids menn sa til ham: Vi må jo være redd for livet her i Juda, og så skulle vi dra til Ke’ila mot filistrenes fylkinger?

4. Da spurte David Herren enda en gang, og Herren svarte ham og sa: Bryt opp og dra ned til Ke’ila! Jeg gir filistrene i din hånd.

5. Så dro David og mennene hans til Ke’ila. Han kjempet mot filistrene og førte buskapen deres bort og påførte dem et stort mannefall. Slik reddet David Ke’ilas innbyggere.

6. Da Abjatar, Akimeleks sønn, flyktet til David i Ke’ila, hadde han efoden* med seg dit ned.

7. Da Saul fikk spurt at David var kommet til Ke’ila, sa han: Gud har forkastet ham og gitt ham i min hånd! For han har stengt seg selv inne ved å gå inn i en by med dobbelte porter og bommer.

8. Så kalte Saul alt folket sammen til kamp, og ville dra ned til Ke’ila for å beleire David og mennene hans.

9. Da David skjønte at Saul la opp onde råd mot ham, sa han til Abjatar, presten: Kom hit med efoden!

10. Så sa David: Herre, Israels Gud! Din tjener har hørt at Saul har i sinne å komme til Ke’ila og ødelegge byen for min skyld.

11. Vil Ke’ilas menn overgi meg til ham? Vil Saul dra hit ned, som din tjener har hørt? Herre, Israels Gud! Åpenbar det for din tjener! Herren svarte: Ja, han vil dra hit ned.

12. Da sa David: Vil Ke’ilas menn overgi meg og mine menn til Saul? Herren svarte: Ja, det vil de.

13. Da brøt David opp med folkene sine, omkring seks hundre mann. De dro bort fra Ke’ila og vanket om hvor det traff seg. Og da Saul fikk spurt at David hadde sluppet bort fra Ke’ila, lot han være å dra ut.

14. Siden holdt David til i ørkenen, i fjellborgene. Han holdt til i fjellene i Sifs ørken. Saul lette etter ham hele tiden, men Gud ga ham ikke i hans hånd.

15. David skjønte at Saul var dratt ut for å stå ham etter livet. Mens David var i skogen i Sifs ørken,

16. dro Jonatan, Sauls sønn, av sted og kom til ham i skogen. Og han styrket hans mot i Gud.

17. Han sa til ham: Vær ikke redd! Min far Sauls hånd skal ikke nå deg. Du skal bli konge over Israel, og jeg skal være den neste etter deg. Det vet også Saul, min far.

18. Så gjorde de begge en pakt for Herrens åsyn. David ble i skogen, men Jonatan dro hjem igjen.

19. Men noen menn fra Sif dro opp til Saul i Gibea og sa: David holder seg gjemt hos oss i fjellborgene i skogen, på Kakilahaugen sør for Jesjimon.

20. Kom nå hit ned, konge, så sant du har noe ønske om det. Vi skal sørge for å overgi ham i kongens hånd.

21. Saul svarte: Velsignet være dere av Herren, fordi dere har medynk med meg!

22. Dra nå bort og vær fremdeles på vakt! Se etter og få rede på hvor han vanker, og hvem som har sett ham der. For folk har sagt meg at han er svært listig!

23. Se etter og gjør dere kjent med alle de smutthullene hvor han gjemmer seg. Kom så tilbake til meg med sikker beskjed. Så vil jeg gå med dere, og dersom han er i landet, skal jeg søke ham opp blant alle Judas ætter.

24. Så brøt de opp og dro til Sif i forveien for Saul. David og mennene hans var da i Maons ørken, i ødemarken sør for Jesjimon.

25. Saul og mennene hans dro av sted for å lete etter David. Men David fikk vite det. Han dro ned til berghammeren og holdt seg i Maons ørken. Da Saul fikk vite det, satte han etter David ut i Maon-ørkenen.

26. Saul gikk på den ene siden av fjellet og David og mennene hans på den andre siden. David ble redd, og skyndte seg for å komme bort fra Saul, men Saul og mennene hans holdt på å omringe David og hans menn for å gripe dem.

27. Da kom det et bud til Saul og sa: Skynd deg og dra av sted! Filistrene har falt inn i landet.

28. Så vendte Saul tilbake og forfulgte ikke David lenger, men dro ut mot filistrene. Derfor har de kalt dette stedet Sela-Hammahlekot*.