Første Samuelsbok 26 NB

1. Mennene fra Sif kom til Saul i Gibea og sa: Vet du at David holder seg skjult på Kakilahaugen, midt imot Jesjimon?

2. Da brøt Saul opp og dro ned til Sifs ørken med tre tusen mann, som var utvalgt av hele Israel, for å lete etter David i Sifs ørken.

3. Saul slo leir på Kakilahaugen, midt imot Jesjimon, ved veien. David oppholdt seg der i ørkenen, og da han skjønte at Saul var kommet etter ham ut i ødemarken,

4. sendte han ut speidere og fikk vite at Saul virkelig var kommet.

5. Så brøt David opp og kom til det stedet hvor Saul hadde slått leir. David så stedet hvor Saul og hærføreren hans Abner, Ners sønn, hadde lagt seg til å sove. Saul lå midt i leiren, og folket hadde slått leir rundt omkring ham.

6. Da tok David til orde og sa til Akimelek, hetitten, og til Abisjai, Serujas sønn, Joabs bror: Hvem vil gå med meg ned til Saul i leiren? Abisjai svarte: Jeg vil gå med deg dit ned.

7. David og Abisjai gikk om natten bort til krigsfolket. Og Saul lå og sov i leiren. Spydet hans var stukket ned i jorden ved hodet hans, og Abner og folket lå rundt omkring ham.

8. Da sa Abisjai til David: Gud har i dag gitt din fiende i din hånd. La meg nå få støte spydet gjennom ham og ned i jorden med ett støt, så jeg ikke skal behøve å gi ham et støt til!

9. Men David sa til Abisjai: Drep ham ikke! Hvem har utrakt sin hånd mot Herrens salvede og er blitt ustraffet?

10. Og David sa: Så sant Herren lever: Herren skal selv slå ham, enten når dagen hans kommer og han dør, eller han drar i krig og blir rykket bort.

11. Herren fri meg fra å legge hånd på Herrens salvede! Men ta nå spydet, som står ved hodet hans, og vannkrukken, og la oss gå!

12. Så tok David spydet og vannkrukken ved Sauls hode, og de gikk sin vei. Det var ingen som så det eller merket det eller våknet - de sov alle sammen, fordi Herren hadde latt en dyp søvn falle på dem.

13. Deretter gikk David over på den andre siden av dalen og sto langt borte på toppen av fjellet - det var et godt stykke mellom dem.

14. Og David ropte til krigsfolket og til Abner, Ners sønn, og sa: Svarer du ikke, Abner? Og Abner svarte: Hvem er du som roper hitover til kongen?

15. Da sa David til Abner: Er ikke du en mann? Og hvem er som deg i Israel? Hvorfor har du ikke holdt vakt over din herre kongen? Det kom en av folket og ville drepe kongen, din herre.

16. Det er ikke godt det du har gjort. Så sant Herren lever: Dere fortjener å dø, dere som ikke har holdt vakt over deres herre, han som er Herrens salvede. Se nå etter hvor kongens spyd er, og vannkrukken som sto ved hodet hans.

17. Da kjente Saul Davids røst og sa: Er det din røst, min sønn David? David svarte: Ja, herre konge!

18. Og han sa: Hvorfor forfølger min herre sin tjener på denne måten? Hva har jeg gjort, og hva ondt er det i min hånd?

19. Hør nå, herre konge, din tjeners ord. Dersom det er Herren som har egget deg opp mot meg, så forson ham ved et offer! Men er det mennesker, så må de være forbannet for Herrens åsyn, fordi de nå har drevet meg bort, så jeg ikke får bo i Herrens eget land - de sier: Gå bort og tjen andre guder!

20. La nå ikke mitt blod falle til jorden langt borte fra Herrens åsyn, siden Israels konge har dratt ut for å lete etter en loppe, eller som når en jager etter en rapphøne i fjellet.

21. Da sa Saul: Jeg har syndet! Kom tilbake, min sønn David! Jeg vil ikke gjøre deg noe ondt mer, siden livet mitt var så dyrt i dine øyne i dag. Jeg har virkelig båret meg at som en dåre og tatt grundig feil.

22. David svarte: Se, her er spydet ditt, konge! La en av tjenerne dine komme hitover og hente det!

23. Men Herren lønner den som er rettferdig og trofast. Herren ga deg i dag i min hånd, men jeg ville ikke legge hånd på Herrens salvede.

24. Og se, så høyt verd som livet ditt hadde i mine øyne i dag, så høyt verd skal livet mitt ha i Herrens øyne, så han frir meg ut av all trengsel.

25. Da sa Saul til David: Velsignet være du, min sønn David! Alt det du tar deg fore, skal du også kunne fullføre. Så gikk David sin vei, og Saul dro hjem igjen.