Første Samuelsbok 28 NB

1. På den tiden hendte det at filistrene samlet hærene sine for å dra til strid mot Israel. Akisj sa til David: Du skjønner vel at du må dra ut med meg i striden, både du og mennene dine.

2. David svarte: Godt, du skal få se hva tjeneren din kan gjøre! Da sa Akisj til David: Vel, så setter jeg deg til min livvakt for alltid.

3. Samuel var den gang død, og hele Israel hadde sørget over ham og gravlagt ham i Rama, hans egen by. Saul hadde drevet dødningemanerne og spåmennene ut av landet.

4. Da nå filistrene hadde samlet seg, trengte de fram til Sjunem og slo leir der. Da samlet Saul hele Israel, og de slo leir på Gilboa.

5. Men da Saul så filistrenes leir, ble han så redd at hjertet skalv i ham.

6. Og Saul spurte Herren, men Herren svarte ham ikke, verken ved drømmer eller ved urim eller ved profeter.

7. Da sa Saul til tjenerne sine: Finn meg en kvinne som kan mane fram døde, så vil jeg gå til henne og spørre henne! Tjenerne svarte: I En-Dor er det en kvinne som kan mane.

8. Så gjorde Saul seg ukjennelig og tok andre klær på og gikk så av sted i følge med to menn. De kom til kvinnen om natten, og Saul sa: Spå meg ved å mane fram en død, hent opp til meg den jeg nevner for deg!

9. Kvinnen svarte ham: Du vet jo selv hva Saul har gjort, hvordan han har utryddet dødningemanerne og spåmennene av landet. Hvorfor setter du da en snare for livet mitt og fører død over meg?

10. Da sverget Saul henne en ed ved Herren og sa: Så sant Herren lever, skal ingen skyld komme på deg i denne saken.

11. Da sa kvinnen: Hvem skal jeg hente opp til deg? Han svarte: Hent Samuel opp til meg.

12. Men da kvinnen så Samuel, skrek hun høyt, og hun sa til Saul: Hvorfor har du narret meg? Du er jo Saul!

13. Da sa kongen til henne: Vær ikke redd! Men hva så du? Og kvinnen sa til Saul: Jeg så en gud stige opp av jorden.

14. Han spurte henne: Hvordan ser han ut? Hun svarte: En gammel mann stiger opp, og han er svøpt i en ytterkappe. Da forsto Saul at det var Samuel, og han kastet seg ned med ansiktet mot jorden.

15. Og Samuel sa til Saul: Hvorfor har du uroet meg og hentet meg opp? Saul svarte: Jeg er i stor trengsel. Filistrene strider mot meg, og Gud er veket fra meg og svarer meg ikke mer, verken ved profeter eller ved drømmer. Så kalte jeg på deg, for at du skulle la meg vite hva jeg skal gjøre.

16. Da sa Samuel: Hvorfor spør du da meg, når Herren er veket fra deg og er blitt din fiende?

17. Herren har nå gjort slik han sa gjennom meg: Herren har revet kongedømmet ut av din hånd og gitt det til en annen, til David.

18. Fordi du ikke adlød Herrens røst og ikke fullbyrdet hans brennende vrede på Amalek, derfor har Herren gjort dette mot deg i dag.

19. Og sammen med deg vil Herren også gi Israel i filistrenes hånd. I morgen skal du og sønnene dine være hos meg. Også Israels leir skal Herren gi i filistrenes hånd.

20. Straks falt Saul til jorden så lang han var, så forferdet ble han over Samuels ord. Det var ikke noen kraft i ham heller, for han hadde ikke smakt mat hele dagen og hele natten.

21. Kvinnen kom nå bort til Saul. Da hun så hvor forferdet han var, sa hun til ham: Din tjenestekvinne adlød ditt ord. Jeg satte livet på spill og gjorde som du sa til meg.

22. Så lyd nå din tjenestekvinnes råd og la meg få sette fram litt mat til deg. Spis, så du kan få krefter til ferden.

23. Men han ville ikke og sa: Jeg skal ikke ha noe mat. Da nødde de ham, både tjenerne hans og kvinnen. Han lød dem da og reiste seg opp fra jorden og satte seg på sengen.

24. Kvinnen hadde en gjøkalv i huset. Hun skyndte seg og slaktet den, og så tok hun mel og eltet det og bakte usyrede kaker.

25. Dette satte hun fram for Saul og tjenerne hans, og de spiste. Så reiste de seg og gikk bort samme natt.