Første Tessalonikerbrev 2 N78BM

1. Dere vet selv, brødre, at vårt besøk hos dere ikke var forgjeves.

2. Enda vi like før hadde vært utsatt for lidelser og mishandling i Filippi – noe dere kjenner til – fikk vi av vår Gud frimodighet til å tale Guds evangelium til dere, selv om det var en hard kamp.

3. Vår forkynnelse skyldes ikke villfarelse eller urene motiver, og vi farer heller ikke med falskhet.

4. Nei, vi er prøvet av Gud, og han har betrodd oss evangeliet; derfor taler vi ikke for å gjøre mennesker til lags, men for å gjøre som Gud vil, han som prøver våre hjerter.

5. For vi opptrådte aldri med smigrende ord, det vet dere, heller ikke med baktanker om å slå mynt på dere, Gud er vårt vitne.

6. Vi søkte ikke ære av mennesker, verken av dere eller noen annen,

7. selv om vi som Kristi apostler kunne ha gjort vår myndighet gjeldende. Isteden var vi milde mot dere, som når en mor steller med sine barn.

8. Vi var blitt inderlig glad i dere og ville gjerne gi dere, ikke bare Guds evangelium, men også vårt eget liv. Så mye holdt vi av dere.

9. Dere husker, brødre, hvordan vi arbeidet og slet: Vi forkynte Guds evangelium for dere, og samtidig arbeidet vi natt og dag for ikke å ligge noen til byrde.

10. Dere og Gud selv kan bevitne at vårt liv blant dere troende var hellig, rettskaffent og uklanderlig.

11. Dere vet også at vi formante hver og en av dere som en far gjør med sine barn;

12. vi satte mot i dere og bad dere inntrengende om å føre et liv verdig for Gud, som kaller dere til sitt rike og sin herlighet.

13. Og derfor takker vi alltid Gud: Da dere fikk overgitt det Guds ord som vi forkynte, tok dere imot det, ikke som menneskeord, men som det Guds ord det i sannhet er. Det virker nå med sin kraft i dere som tror.

14. Brødre, dere har gått i samme spor som Guds menigheter i Judea, de som har sitt liv i Kristus Jesus. For dere har måttet tåle det samme av egne landsmenn som de har måttet tåle av jødene,

15. de som drepte Herren Jesus og profetene og har forfulgt oss. De er ikke etter Guds vilje og står alle mennesker imot,

16. fordi de hindrer oss i å tale til hedningene, så de kan bli frelst. Slik fyller de sine synders mål. Men vredesdommen har til sist nådd dem.

17. For en kort tid ble vi tatt fra dere, brødre – dere var ute av øye, men ikke av sinn. Men vår lengsel etter dere ble så sterk at vi ble stadig mer ivrige etter å se dere igjen.

18. Derfor ville vi besøke dere igjen; jeg, Paulus, forsøkte både én og to ganger, men Satan hindret oss.

19. For hvem skal vel være vårt håp, vår glede og vår hederskrans om ikke dere, den dagen vår Herre Jesus kommer, og vi står for hans åsyn?

20. Ja, dere er vår ære og vår glede!