Første Tessalonikerbrev 2 NB

1. Dere vet jo selv, brødre, om den inngangen vi fikk hos dere, at den ikke ble forgjeves.

2. Enda vi like før hadde lidd og var blitt mishandlet i Filippi, som dere vet, fikk vi frimodighet i vår Gud til å forkynne Guds evangelium til dere - under stor strid.

3. Vår forkynnelse skyldes ikke villfarelse eller urenhet, og den kom ikke med svik,

4. men ettersom Gud har funnet oss verdige til å bli betrodd evangeliet, så taler vi ikke som de som vil behage mennesker, men Gud, som prøver våre hjerter.

5. Vi kom ikke den gangen med smigrende ord - dere vet det selv, heller ikke med noe dekke for havesyke - Gud er vårt vitne.

6. Heller ikke søkte vi ære av mennesker, verken av dere eller av andre,

7. selv om vi nok hadde kunnet opptre med myndighet som Kristi apostler. Men vi var milde iblant dere, som en mor når hun varmer sine barn.

8. I inderlig kjærlighet til dere ville vi gjerne gi dere ikke bare Guds evangelium, men også vårt eget liv. For dere var blitt oss kjære.

9. For dere minnes, brødre, hvordan vi slet og strevde. Mens vi arbeidet natt og dag for ikke å ligge noen av dere til byrde, forkynte vi Guds evangelium for dere.

10. Dere er vitner, og Gud med, om hvor hellig og rettferdig og ulastelig vi opptrådte overfor dere troende.

11. Dere vet også hvordan vi formante hver enkelt av dere, som en far gjør det med sine barn,

12. og oppmuntret og vitnet, for at dere skulle vandre verdig for Gud, han som har kalt dere til sitt rike og sin herlighet.

13. Derfor takker vi også alltid Gud for dette: Da dere fikk det ordet som vi forkynte, tok dere imot det, ikke som et menneskeord, men som det i sannhet er, som Guds ord, som virker med kraft i dere som tror.

14. For dere, brødre, er blitt etterfølgere av de Guds menigheter som er i Kristus Jesus i Judea. For dere har fått lide det samme av deres egne landsmenn som de har fått lide av judeerne,

15. - de som drepte Herren Jesus og profetene, og som også har forfulgt oss. De er ikke Gud til behag, og de står alle mennesker imot.

16. For de hindrer oss i å forkynne for hedningene, så de kan bli frelst. Slik fyller de alltid sine synders mål. Men nå har vreden til sist nådd dem.

17. Vi ble for en kort tid tatt fra dere, brødre - dere var ute av syne, men ikke av sinn. Og vår lengsel etter dere ble så sterk at vi hastet desto mer for å få se deres ansikt.

18. Derfor ville vi komme til dere igjen. Jeg, Paulus, forsøkte både én og to ganger, men Satan hindret oss.

19. For hvem er vel vårt håp, vår glede, vår hederskrans - om ikke nettopp dere, når vi står for vår Herre Jesus i hans komme!

20. Dere er jo vår ære og vår glede.