Andre Krønikebok 18 N78BM
1. Enda Josjafat hadde vunnet så stor rikdom og ære, lot han sin sønn gifte seg med datter til Akab.
2. Noen år etter drog han ned til Akab i Samaria. Akab slaktet småfe og storfe i mengde for ham og de menn han hadde med seg, og egget ham til å dra i hærferd mot Ramot i Gilead.
3. «Vil du dra med meg til Ramot i Gilead?» sa Israels-kongen Akab til Juda-kongen Josjafat. Og han svarte: «Jeg som du, mitt folk som ditt folk; vi følger deg i krigen.»
4. Men etterpå sa Josjafat til Israels konge: «Søk først råd hos Herren!»
5. Så kalte kongen profetene sammen, i alt fire hundre mann, og spurte dem: «Skal jeg dra i hærferd mot Ramot i Gilead, eller skal jeg la det være?» De svarte: «Dra opp! Gud vil gi byen i kongens hånd.»
6. Men Josjafat sa: «Er det ingen annen av Herrens profeter her som vi også kunne spørre?»
7. Israels-kongen svarte: «Det fins enda en som vi kunne få til å spørre Herren. Men jeg hater ham, fordi han aldri spår noe godt for meg, men alltid vondt. Det er Mika, sønn av Jimla.» Josjafat sa: «Kongen skulle ikke tale slik!»
8. Da ropte Israels-kongen på en av hoffmennene og sa: «Skynd deg og hent Mika, sønn av Jimla!»
9. Kongen i Israel og Josjafat, kongen i Juda, satt i kongelig skrud på hver sin trone, på en treskevoll ved byporten i Samaria, og alle profetene stod foran dem og sa fram spådommene sine.
10. Da laget Sidkia, sønn av Kena’ana, seg horn av jern og sa: «Så sier Herren: Med disse skal du stange arameerne til du får gjort ende på dem.»
11. Alle de andre profetene spådde likedan og sa: «Dra opp mot Ramot i Gilead, så skal du ha lykken med deg. Herren vil gi byen i kongens hånd.»
12. Sendebudet som var gått for å hente Mika, sa til ham: «De andre profetene spår alle som en at det skal gå kongen vel. La nå dine ord være som deres, spå godt, du også!»
13. Men Mika svarte: «Så sant Herren lever: Det min Gud sier til meg, det må jeg tale.»
14. Da han kom fram, sa kongen til ham: «Mika, skal vi dra i hærferd mot Ramot i Gilead, eller skal vi la det være?» Han svarte: «Dra bare opp, så skal dere ha lykken med dere! De skal overgis til dere.»
15. Men kongen sa til ham: «Hvor mange ganger skal jeg la deg sverge på at du ikke sier meg annet enn sannheten i Herrens navn?»
16. Da sa Mika: «Jeg så hele Israel spredt utover fjellene som en saueflokk uten gjeter. Og Herren sa: Disse har ingen herre. La dem dra hjem i fred, hver til sitt!»
17. Da sa Israels-kongen til Josjafat: «Var det ikke det jeg fortalte deg, at han aldri spår noe godt for meg, men bare vondt?»
18. Mika sa: Så hør da Herrens ord! Jeg så Herren sitte på sin trone, og hele himmelens hær stod omkring ham, noen på høyre og noen på venstre side.
19. Da spurte Herren: «Hvem vil dåre Akab, Israels konge, så han gjør en hærferd til Ramot i Gilead og faller der?» En svarte så og en annen så.
20. Da gikk ånden fram, stilte seg for Herrens åsyn og sa: «Jeg skal dåre ham.» «Hvordan?» spurte Herren.
21. Den svarte: «Jeg vil dra av sted og være en løgnens ånd i munnen på alle hans profeter.» Da sa Herren: «Ja, du kan få dåre ham, og det skal også lykkes for deg. Dra av sted og gjør det!»
22. Så har da Herren lagt en løgnens ånd i munnen på alle disse profetene dine. Men han har varslet ulykke for deg.
23. Da gikk Sidkia, sønn av Kena’ana, bort og gav Mika et slag på kinnet og sa: «Hvordan er Herrens Ånd gått over fra meg for å tale til deg?»
24. Mika svarte: «Det skal du få se den dagen du flykter fra rom til rom for å finne et skjulested.»
25. Da sa Israels konge: «Ta Mika og før ham bort til byhøvdingen Amon og kongesønnen Joasj
26. og si: Så sier kongen: Sett denne mannen i fengsel, og la ham leve på vann og brød til jeg kommer uskadd hjem igjen.»
Akab faller27. Mika sa: «Kommer du virkelig uskadd hjem igjen, så har ikke Herren talt gjennom meg.» Og han la til: «Hør dette, alle folkeslag!»
28. Så drog kongen i Israel og Josjafat, kongen i Juda, opp mot Ramot i Gilead.
29. Israels-kongen sa til Josjafat: «Jeg vil forkle meg før jeg går i striden. Men du kan ha på deg dine vanlige klær.» Så tok Israels-kongen på seg andre klær og gikk i striden.
30. Nå hadde arameerkongen sagt fra til høvdingene for sine stridsvogner: «Dere skal ikke angripe noen, enten de er små eller store, ingen uten Israels konge.»
31. Da høvdingene for stridsvognene fikk øye på Josjafat, sa de: «Det er Israels konge!» Så vendte de seg dit for å kjempe mot ham. Da satte Josjafat i et høyt rop, og Herren hjalp ham. Gud fikk dem til å vende seg bort fra ham.
32. Straks vognhøvdingene så at det ikke var Israels-kongen, vendte de seg fra ham.
33. Men en mann spente buen og skjøt på måfå. Han traff Israels-kongen mellom brynjeskjørtet og brynjen. Da sa kongen til vognstyreren sin: «Snu og kjør meg ut av slaget! Jeg er såret.»
34. Striden ble stadig hardere utover dagen. Israels konge holdt seg oppreist i vognen, så han kunne følge kampen mot arameerne til kvelden kom. Men ved solnedgang døde han.