Andre Krønikebok 18 NB

1. Josjafat vant stor rikdom og ære. Han inngikk et ekteskapsforbund med Akab.

2. Noen år senere dro han ned til Akab i Samaria. Akab lot slakte småfe og storfe i mengde for ham og de folk han hadde med seg. Og han egget ham til å dra opp mot Ramot i Gilead.

3. Akab, Israels konge, sa til Josjafat, Judas konge: Vil du dra med meg til Ramot i Gilead? Han svarte: Som du, så jeg! Som ditt folk, så mitt folk! Vi vil være med deg i krigen.

4. Og Josjafat sa videre til Israels konge: Søk likevel først å få vite hva Herren sier!

5. Da kalte Israels konge profetene sammen. Det var fire hundre mann. Og han spurte dem: Skal vi dra i strid mot Ramot i Gilead, eller skal jeg la det være? De svarte: Dra opp! Gud vil gi det i kongens hånd.

6. Men Josjafat sa: Finnes det ikke en annen av Herrens profeter her, så vi kunne spørre Herren til råds gjennom ham?

7. Israels konge svarte Josjafat: Det finnes en til, og vi kan spørre Herren til råds gjennom ham. Men jeg hater ham fordi han ikke profeterer godt om meg, men bare ondt alle sine dager. Det er Mika, Jimlas sønn. Josjafat sa: Kongen skulle ikke tale slik!

8. Så kalte Israels konge på en av hoffolkene og sa: Skynd deg og hent Mika, Jimlas sønn!

9. Imens satt Israels konge og Josjafat, Judas konge, i kongelig skrud, hver på sin trone, på en treskeplass ved inngangen til Samarias port. Og alle profetene sto foran dem og profeterte.

10. Og Sidkia, Kena’anas sønn, laget seg horn av jern og sa: Så sier Herren: Med disse skal du stange syrerne til du får gjort ende på dem!

11. Og alle profetene spådde likedan og sa: Dra opp til Ramot i Gilead! Så skal du ha lykken med deg, og Herren skal gi byen i kongens hånd.

12. Budet som var gått for å hente Mika, sa til ham: Profetene spår med én munn godt for kongen. La nå også dine ord stemme overens med deres og spå godt!

13. Mika svarte: Så sant Herren lever: Det som min Gud sier, det vil jeg tale.

14. Da han nå kom til kongen, sa kongen til ham: Mika! Skal vi dra i krig til Ramot i Gilead, eller skal jeg la det være? Han svarte: Dra opp! Så skal dere ha lykke med dere, og de skal gis i deres hånd.

15. Men kongen sa til ham: Hvor mange ganger skal jeg ta deg i ed på at du ikke skal si annet til meg enn sannhet i Herrens navn?

16. Da sa han: Jeg så hele Israel spredt utover fjellene likesom en saueflokk uten gjeter. Og Herren sa: Disse har ingen herre, la dem vende tilbake i fred, hver til sitt hus!

17. Da sa Israels konge til Josjafat: Var det ikke det jeg sa til deg! Han profeterer ikke godt om meg, men bare ondt!

18. Men Mika sa: Hør da Herrens ord! Jeg så Herren sitte på sin trone, og hele himmelens hær stå på hans høyre og venstre side.

19. Og Herren sa: Hvem vil lokke Akab, Israels konge, til å dra opp til Ramot i Gilead, så han faller der? Og den ene sa så og den andre så.

20. Da gikk ånden* fram og stilte seg for Herrens åsyn og sa: Jeg skal overtale ham. Og Herren spurte ham: Hvordan?

21. Han svarte: Jeg vil gå av sted og være en løgnens ånd i alle hans profeters munn. Da sa Herren: Ja, du skal lokke ham, og det skal også lykkes for deg. Gå av sted og gjør det!

22. Se, nå har Herren lagt en løgnens ånd i munnen på profetene dine. Men Herren har varslet ulykke for deg.

23. Da gikk Sidkia, Kena’anas sønn, fram og slo Mika på kinnet og sa: Hvordan er Herrens Ånd gått over fra meg for å tale til deg?

24. Mika svarte: Det skal du få se den dagen du flykter fra kammer til kammer for å gjemme deg.

25. Da sa Israels konge: Ta Mika og før ham tilbake til byens høvedsmann Amon og til kongesønnen Joasj

26. og si: Så sier kongen: Sett ham i fangehuset og la ham leve på knapp tildeling av vann og brød til jeg kommer uskadd hjem igjen!

27. Mika sa: Kommer du uskadd hjem igjen, så har Herren ikke talt gjennom meg. Og han sa: Hør dette, alle folk!

28. Så dro Israels konge og Judas konge Josjafat opp til Ramot i Gilead.

29. Og Israels konge sa til Josjafat: Jeg vil forkle meg og så gå i striden. Men du kan ta på deg dine vanlige klær. Så forkledde Israels konge seg, og de gikk i striden.

30. Men kongen i Syria hadde befalt høvdingene for sine stridsvogner: Dere skal ikke kjempe mot noen, verken liten eller stor, bare mot Israels konge.

31. Da nå høvdingene for stridsvognene så Josjafat, sa de: Dette er Israels konge, og de omringet ham for å angripe ham. Da satte Josjafat i et høyt rop, og Herren hjalp ham, Gud vendte dem bort fra ham.

32. For da høvedsmennene over stridsvognene så at det ikke var Israels konge, vendte de seg fra ham igjen.

33. Men en mann spente buen og skjøt på måfå, og han traff Israels konge mellom brynjeskjørtet og brynjen. Da sa han til vognstyreren: Vend om og før meg ut av hæren! Jeg er såret.

34. Men striden ble stadig hardere denne dagen, og Israels konge holdt seg oppreist i vognen mot syrerne helt til om kvelden. Men på den tiden solen gikk ned, døde han.