Andre Krønikebok 20 N11BM

1. En tid etter hendte det at moabittene og ammonittene og sammen med dem noen me'unitter gikk til krig mot Josjafat.

2. Det kom noen og sa til Josjafat: «Det kommer en stor styrke mot deg fra den andre siden av sjøen, fra Edom. De står allerede i Haseson-Tamar» – det er En-Gedi.

3. Da ble Josjafat redd, og han vendte seg til Herren for å søke råd hos ham. Så ropte han ut en faste over hele Juda.

4. Judeerne samlet seg for å søke råd hos Herren. Fra alle byene i Juda kom de for å be Herren om råd.

5. Josjafat sto fram midt i forsamlingen av folk fra Juda og Jerusalem, i Herrens hus, foran den nye forgården,

6. og sa: Herre, våre fedres Gud! Det er du som er Gud i himmelen, og som hersker over alle folkeslagenes kongeriker. I din hånd er makt og velde, og ingen kan stå seg mot deg.

7. Du, vår Gud, drev ut dem som bodde i dette landet, for ditt folk Israel, og du ga det til din venn Abrahams ætt til evig tid.

8. Der bosatte de seg, og der bygde de en helligdom for ditt navn og sa:

9. «Hvis noe ondt rammer oss, sverd, straff, pest eller sult, da vil vi stille oss foran dette huset, for ditt ansikt; for i dette huset bor ditt navn. Vi vil rope til deg i vår nød, og du vil høre og frelse.»

10. Se nå på ammonittene, moabittene og folket fra fjellandet Se'ir. Du lot ikke israelittene trenge inn blant dem da de kom fra Egypt; de bøyde av og utryddet dem ikke.

11. Men se hvordan de lønner oss! Nå kommer de for å drive oss bort fra din eiendom, den du ga oss i eie.

12. Vår Gud, du skal dømme dem. For vi står maktesløse overfor denne store styrken som kommer mot oss. Vi vet ikke hva vi skal gjøre; men våre øyne er vendt mot deg.

13. Alle judeerne sto der for Herrens ansikt med sine familier, sine kvinner og barn.

14. Midt i forsamlingen kom Herrens ånd over levitten Jahasiel, sønn av Sakarja, sønn av Benaja, sønn av Je'iel, Mattanjas sønn, som var av Asafs slekt.

15. Han sa: «Lytt, alle judeere og dere som bor i Jerusalem, og du, kong Josjafat! Så sier Herren til dere: Vær ikke redde og mist ikke motet av denne store styrken; for dette er ikke deres kamp, men Guds.

16. Dra ned mot dem i morgen når de er på vei oppover Sis-bakken. Dere kommer til å møte dem ved enden av kløften ut mot Jeruel-ørkenen.

17. Men det er ikke dere som skal kjempe denne gangen. Dere skal bare stille dere opp og bli stående, så skal dere se hvordan Herren frelser dere, Juda og Jerusalem. Vær ikke redde og mist ikke motet! Dra ut mot dem i morgen! Herren skal være med dere.»

18. Da bøyde Josjafat seg med ansiktet mot jorden, og hele Juda og alle som bodde i Jerusalem, falt ned for Herren og tilba ham.

19. De levittene som hørte til Kehat- og Korah-sønnene, reiste seg for å lovsynge Herren, Israels Gud, med høy og kraftig stemme.

20. Tidlig neste morgen brøt de opp og dro ut til Tekoa-ørkenen. Med det samme de dro ut, trådte Josjafat fram og sa: «Hør på meg, judeere og dere som bor i Jerusalem! Vær tro mot Herren deres Gud, så skal dere stå støtt! Vær tro mot profetene hans, så skal dere ha lykken med dere!»

21. Etter å ha rådført seg med folket valgte han ut sangere som skulle lovprise Herren i hellig prakt. De dro ut i spissen for krigerne mens de sang: «Pris Herren, evig varer hans miskunn!»

22. Så snart de stemte i med jubelrop og lovsang, lot Herren ammonittene, moabittene og folket fra Se'ir-fjellene, de som rykket fram mot judeerne, falle i bakhold. Slik ble de slått.

23. Da vendte ammonittene og moabittene seg mot folket fra Se'ir-fjellene for å slå dem med bann og utrydde dem. Da de hadde gjort ende på folket fra Se'ir, ga de seg til å utrydde hverandre.

24. Da judeerne kom fram til utsiktspunktet over ørkenen og så seg om etter hærstyrken, fikk de øye på de falne som lå døde på jorden. Ingen hadde sluppet unna.

25. Josjafat og hans folk dro da dit for å ta bytte, og de fant en mengde dyr, gods, klær og verdifulle ting. De tok mer enn de kunne bære. Tre dager varte plyndringen, så stort var byttet.

26. På den fjerde dagen kom de sammen i Beraka-dalen, for der velsignet de Herren. Derfor kalte de dette stedet Beraka-dalen, og det heter det den dag i dag.

27. Så vendte mennene fra Juda og Jerusalem tilbake, med Josjafat i spissen. Glade vendte de tilbake til Jerusalem, for Herren hadde gitt dem grunn til å glede seg over fiendene.

28. Med harper, lyrer og trompeter dro de inn i Jerusalem, til Herrens hus.

29. Redsel for Gud kom over alle land og riker da de hørte at Herren hadde kjempet mot Israels fiender.

30. Nå var det ro i Josjafats rike; for hans Gud lot ham få fred på alle kanter.

31. Slik regjerte Josjafat over Juda. Han var trettifem år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i tjuefem år. Hans mor het Asuba og var datter av Sjilhi.

32. Josjafat fulgte i sin far Asas fotspor og vek ikke av fra dem. Han gjorde det som var rett i Herrens øyne.

33. Likevel ble ikke offerhaugene nedlagt, og folket hadde ennå ikke vendt sitt hjerte til fedrenes Gud.

34. Det som ellers er å fortelle om Josjafat, fra først til sist, står skrevet i krøniken til Jehu, Hananis sønn. Den er tatt med i boken om Israels konger.

35. Siden allierte Juda-kongen Josjafat seg med Israels-kongen Ahasja, han som var skyldig i så mye urett.

36. Han gikk sammen med ham om å bygge skip som skulle gå til Tarsis. De bygde skipene i Esjon-Geber.

37. Da profeterte Elieser, sønn av Dodava fra Maresja, mot Josjafat og sa: «Fordi du har alliert deg med Ahasja, kommer Herren til å ødelegge ditt verk.» Skipene forliste og kunne ikke seile til Tarsis.