Andre Krønikebok 30 N78BM

1. Hiskia sendte bud omkring i Israel og Juda. Til Efraim og Manasse skrev han også brev og sa at de måtte komme til Herrens hus i Jerusalem og holde påske for Herren, Israels Gud.

2. Kongen og hans stormenn og hele menigheten var blitt enige om å feire påske i den andre måneden.

3. De kunne ikke gjøre det med det samme; for det var ikke prester nok som hadde helliget seg, og folket var ikke samlet i Jerusalem.

4. Både kongen og hele folket syntes dette var rett.

5. Derfor besluttet de å sende ut et opprop til hele Israel, fra Be’er-Sjeba til Dan, at folk skulle komme og holde påske i Jerusalem for Herren, Israels Gud. For de hadde ikke feiret den høytiden i samlet flokk, slik det er foreskrevet.

6. Sendebudene løp nå av sted med brevene fra kongen og hans stormenn. Etter kongens ordre drog de omkring i hele Israel og Juda og sa: Israelitter, vend om til Herren, Abrahams, Isaks og Israels Gud, så han kan vende seg til dere, en rest som er sluppet ut av assyrerkongens hånd.

7. Vær ikke som fedrene og brødrene deres! De bar seg troløst at mot Herren, deres fedres Gud, så han lot dem gå til grunne, som dere selv kan se.

8. Vær nå ikke stridlynte som fedrene deres! Gi Herren hånden og kom til hans helligdom, som han har helliget for alle tider. Tjen Herren deres Gud, så hans brennende vrede kan vende seg bort fra dere.

9. For når dere vender om til Herren, skal deres brødre og sønner møte barmhjertighet hos dem som holder dem fanget, så de får komme tilbake til dette landet. For Herren deres Gud er nådig og barmhjertig. Han vil ikke vende sitt ansikt bort fra dere, så sant dere vender om til ham.

10. Sendebudene løp omkring fra by til by i Efraim og Manasse og helt til Sebulon. Men folk bare lo av dem og spottet dem.

11. Det var bare noen få fra Asjer, Manasse og Sebulon som ydmyket seg og kom til Jerusalem.

12. Også i Juda var Guds hånd virksom, og han gav folket ett sinn, så de fulgte det påbud kongen og stormennene hadde gitt etter Herrens ord.

13. Så samlet det seg da en stor folkemengde i Jerusalem for å feire de usyrede brøds høytid i den andre måneden. Det ble en veldig forsamling.

14. De gikk i gang med å fjerne de altrene som fantes i Jerusalem. Også alle røkelsesaltrene tok de og kastet i Kedron-dalen.

15. Så slaktet de påskelammet den fjortende dagen i den andre måneden. Prestene og levittene var skamfulle. De helliget seg og kom med brennoffer til Herrens hus.

16. De stilte seg på den plass de skal ha etter det som er foreskrevet i loven av gudsmannen Moses. Og prestene stenket blodet som levittene rakte dem.

17. Det var mange i forsamlingen som ikke hadde helliget seg. Derfor slaktet levittene påskelammene for alle dem som ikke var rene, så de kunne vies til Herren.

18. For en stor del av folket, mange fra Efraim, Manasse, Jissakar og Sebulon, hadde ikke renset seg. De spiste påskelammet uten å bry seg om det som var foreskrevet. Men Hiskia bad for dem og sa: «Herren er god; han vil nok tilgi

19. hver den som av hele sitt hjerte vil søke Herren Gud, fedrenes Gud, selv om han ikke er ren slik det kreves i helligdommen.»

20. Og Herren bønnhørte Hiskia og sparte folket.

21. Slik feiret de israelittene som var i Jerusalem, de usyrede brøds høytid i sju dager, og de gjorde det med stor glede. Levittene og prestene lovet og priste Herren dag for dag til tonene av kraftige instrumenter.

22. Hiskia talte vennlig til alle de levittene som hadde vist seg særlig dyktige i Herrens tjeneste. I sju samfulle dager feiret de høytiden. De slaktet måltidsoffer og lovpriste Herren, fedrenes Gud.

23. Men så ble hele menigheten enig om å holde høytid i sju dager til, og det gjorde de med glede.

24. Juda-kongen Hiskia gav menigheten tusen okser og sju tusen sauer, og stormennene gav dem tusen okser og ti tusen sauer. En mengde prester helliget seg,

25. og hele menigheten i Juda gledet seg sammen med prestene og levittene. Det samme gjorde alle de som var kommet sammen fra Israel, og innflytterne, enten de var kommet fra Israel eller bodde i Juda.

26. Gleden var stor i Jerusalem; for noe slikt hadde ikke hendt der siden den tid Salomo, Davids sønn, var konge i Israel.

27. Prestene og levittene reiste seg og velsignet folket. Deres røst ble hørt, og deres bønn nådde opp til himmelen, til Guds hellige bolig.