Andre Krønikebok 32 NB

1. Noen tid etter at Hiskia hadde utført dette og vist slik troskap, kom kongen i Assyria, Sankerib, og dro inn i Juda. Han slo leir ved de befestede byene og tenkte han skulle få dem i sin makt.

2. Da Hiskia fikk vite at Sankerib var kommet og hadde i sinne å angripe Jerusalem,

3. rådslo han med høvdingene sine og sine fremste stridsmenn om å stoppe til vannet i kildene utenfor byen. Og de hjalp ham.

4. Det samlet seg da mye folk, og de stoppet til alle kildene og den bekken som rant midt gjennom landet, for de sa: Hvorfor skulle assyrerkongene komme og finne rikelig med vann?

5. Så tok Hiskia mot til seg og bygde opp igjen hele den muren som var revet ned, og bygde tårn på den. Og utenfor bygde han en annen mur. Han befestet også Millo i Davids by og laget en mengde kastevåpen og skjold.

6. Han satte krigshøvedsmenn over folket og samlet dem hos seg på plasser ved byporten og talte til dem for å sette mot i dem, og sa:

7. Vær frimodige og sterke, frykt ikke og vær ikke redde for kongen i Assyria og hele den hæren han har med seg! For det er en større med oss enn med ham.

8. Med ham er en arm av kjød, men med oss er Herren vår Gud. Han skal hjelpe oss og føre våre kriger. Og folket ble styrket av Hiskias, Judas konges ord.

9. Deretter sendte kongen i Assyria, Sankerib, som selv lå foran Lakisj med hele sin krigsmakt, sine tjenere til Jerusalem, til Judas konge Hiskia og til alle dem av Juda som var i Jerusalem, og sa:

10. Så sier Sankerib, kongen i Assyria: Hva er det dere stoler på, siden dere blir sittende innestengt i Jerusalem?

11. Hiskia forfører dere bare for å la dere dø av hunger og tørst, når han sier: Herren vår Gud skal redde oss av assyrerkongens hånd.

12. Har ikke denne Hiskia tatt hans offerhauger og hans altere bort og sagt til Juda og Jerusalem: Bare foran ett alter skal dere tilbe, og på det skal dere brenne røkelse?

13. Vet dere ikke hva jeg har gjort, jeg og fedrene mine, med alle folkene rundt om i landene? Har vel de gudene som dyrkes av folkene rundt om i landene, maktet å redde sine land av min hånd?

14. Hvem av alle gudene hos disse folkene som fedrene mine har utryddet, er det som har maktet å redde folket sitt av min hånd? Og så skulle deres Gud makte å redde dere av min hånd?

15. Så la nå ikke Hiskia få narret dere! La ham ikke forføre dere på denne måten! Tro ham ikke! For ingen gud hos noe folk eller rike har maktet å redde sitt folk av min hånd eller av mine fedres hånd. Hvor meget mindre vil da deres guder kunne redde dere av min hånd!

16. Og enda flere ord talte hans tjenere mot Gud Herren og mot hans tjener Hiskia.

17. Han skrev også et brev for å håne Herren, Israels Gud, og tale mot ham. I det sto det: Like lite som folkenes guder rundt om i landene har reddet sine folk av min hånd, like lite skal Hiskias Gud redde sitt folk av min hånd.

18. Og de ropte med høy røst på jødisk til folket i Jerusalem som sto på muren, for å skremme dem og ta motet fra dem så de kunne innta byen.

19. De talte om Jerusalems Gud på samme måten som om folkenes guder på jorden, de som er et verk av menneskehender.

20. Da kong Hiskia og profeten Jesaja, Amos’ sønn, hørte dette, ba de og ropte til himmelen.

21. Og Herren sendte en engel som tilintetgjorde alle de djerve stridsmenn og fyrstene og høvedsmennene i assyrerkongens leir. Så måtte han med skam vende tilbake til landet sitt. Og da han en gang gikk inn i sin guds hus, kom noen av hans egne sønner og hogg ham ned der med sverd.

22. Slik frelste Herren Hiskia og Jerusalems innbyggere av assyrerkongen Sankeribs hånd og av alle andre fienders hånd og vernet dem til alle sider.

23. Det var mange som kom til Jerusalem med gaver til Herren og med kostbare ting til Judas konge Hiskia. Etter dette ble han høyt æret blant alle folk.

24. Ved den tiden ble Hiskia dødssyk. Da ba han til Herren, og Herren svarte ham og ga ham et underfullt tegn.

25. Men Hiskia gjengjeldte ikke den velgjerning som var vist ham. Han ble overmodig i sitt hjerte, og det kom vrede over ham og over Juda og Jerusalem.

26. Da ydmyket Hiskia seg, fordi han hadde vært overmodig i sitt hjerte. Det samme gjorde Jerusalems innbyggere. Derfor kom Herrens vrede ikke over dem så lenge Hiskia levde.

27. Hiskia hadde overmåte stor rikdom og ære. Han laget seg skattkamre, hvor han gjemte sølv og gull og edelsteiner og krydderier og skjold og alle slags kostbare ting.

28. Og han laget seg forrådshus for det som ble avlet av korn og most og olje, og fjøs for all slags fe, og han la seg til buskap for fjøsene sine.

29. Likeså bygde han byer, og han fikk seg en mengde med småfe og storfe, for Gud hadde gitt ham overmåte mye gods.

30. Det var også Hiskia som stoppet til det øvre utløp av Gihon-vannet og ledet det ned vest for Davids by. I alt det han tok seg fore, hadde han lykke med seg.

31. Men da sendemennene kom fra Babels fyrster, som sendte bud til ham for å spørre om det underfulle tegn som var skjedd i landet, forlot Gud ham for å sette ham på prøve og for å kjenne hva som var i hans hjerte.

32. Det som ellers er å fortelle om Hiskia og om hans fromme gjerninger, det er skrevet i profeten Jesajas, Amos’ sønns syn i boken om Judas og Israels konger.

33. Hiskia la seg til hvile hos sine fedre, og de begravde ham på et høyt sted blant gravene til Davids etterkommere. Hele Juda og Jerusalems innbyggere viste ham stor ære ved hans død. Og hans sønn Manasse ble konge etter ham.