Andre Samuelsbok 14 N78BM
1. Joab, sønn av Seruja, skjønte at kongen lengtet etter Absalom.
2. Han sendte bud etter en klok kone som bodde i Tekoa, og sa til henne: «Lat som om du har sorg! Kle deg i sørgeklær og salv deg ikke med olje! Oppfør deg som en kvinne når hun i lang tid sørger over en som er død.
3. Gå til kongen og si dette til ham!» Så fortalte Joab henne hva hun skulle si.
4. Konen fra Tekoa gikk til kongen, kastet seg ned for ham med ansiktet mot jorden og sa: «Hjelp, konge!»
5. «Hva er i veien med deg?» spurte kongen. Hun svarte: «Å! Jeg er enke. Mannen min er død.
6. Din tjenestekvinne hadde to sønner. De kom i trette med hverandre ute på marken, og det var ingen til å skille dem at. Da slo den ene til den andre og drepte ham.
7. Nå har hele ætten reist seg mot din tjenestekvinne og sier: Kom hit med ham som drepte sin bror! Vi vil ta livet hans til gjengjeld for broren som han slo i hjel; så får vi med det samme ryddet arvingen av veien. – Slik vil de slokke den siste gnisten jeg har igjen; de unner mannen min verken navn eller etterkommere på jorden.»
8. Da sa kongen til kvinnen: «Gå hjem igjen! Jeg skal ta meg av saken for deg.»
9. Men konen fra Tekoa svarte kongen: «Jeg og min ætt skal bære skylden, herre konge. Kongen og hans trone skal være skyldfri.»
10. Kongen sa: «Dersom det er noen som truer deg, så før ham hit, og han skal ikke plage deg mer.»
11. Da sa hun: «Måtte kongen påkalle Herren sin Gud så ikke blodhevneren volder enda mer ulykke, og de rydder sønnen min av veien.» Kongen svarte: «Så sant Herren lever, ikke et hår skal bli krummet på din sønns hode.»
12. Da sa konen: «Kan jeg få si deg enda et ord, herre konge?» «Tal du,» svarte han.
13. Konen sa: «Hvordan kunne du da tenke ut en slik ulykke mot Guds folk? For med det du nå sa, konge, har du dømt deg selv, siden du ikke lar ham som er støtt bort, vende tilbake.
14. For vi må alle dø og bli lik vann som helles ut på jorden og ikke kan øses opp igjen. Gud vil ikke ta liv, men tenker på hvordan en som er bortstøtt fra ham, ikke lenger skal være bortstøtt.
15. Nå er jeg kommet for å legge denne saken fram for deg, herre konge. For disse folkene gjorde meg redd, og da tenkte jeg: Jeg vil gå og snakke med kongen. Kanskje gjør han det jeg ber ham om.
16. Kongen vil nok høre på meg og berge sin tjenestekvinne fra den mannen som vil utrydde både meg og sønnen min fra det landet Gud har gitt sitt folk.
17. Jeg tenkte at et ord av deg ville gi meg trøst, herre konge. For du, herre konge, er som Guds engel og skjønner deg både på godt og ondt. Måtte Herren din Gud være med deg!»
18. Kongen tok da til orde og sa til konen: «Skjul ikke for meg det som jeg nå vil spørre deg om!» «Tal, herre konge,» sa hun.
19. Kongen spurte: «Har ikke Joab hatt en hånd med i alt dette?» Konen svarte: «Så sant du lever, herre konge, ingen kan komme utenom noe av det du sier, herre konge, verken til høyre eller venstre. Ja, det var din tjener Joab som gav meg påbud om å gjøre dette, og som la meg alle disse ordene i munnen.
20. Det var for å gi saken en ny vending at din tjener Joab gjorde dette. Men du, herre, er vis som Guds engel og vet alt som hender i landet.»
21. Så sa kongen til Joab: «Vel, jeg skal gjøre som du vil. Dra av sted og hent den unge gutten, Absalom.»
22. Da kastet Joab seg ned med ansiktet mot jorden, velsignet kongen og sa: «I dag skjønner jeg, din tjener, at du har godvilje for meg, herre konge, siden du gjør som jeg bad deg om.»
23. Så gjorde Joab seg i stand; han drog til Gesjur og hentet Absalom til Jerusalem.
24. Men kongen sa: «Han kan gå hjem til sitt eget hus; jeg vil ikke se ham for mine øyne.» Absalom gikk derfor hjem til huset sitt uten å vise seg for kongen.
25. En så fager mann som Absalom fantes ikke i hele Israel. Ingen ble lovprist som han. Fra hode til hæl fantes det ikke lyte på ham.
26. Fra tid til annen ble håret hans så langt at han måtte klippe det. Og når han gjorde det, veide det to hundre sekel etter kongens vekt.
27. Absalom fikk tre sønner og en datter. Hun hette Tamar og var en vakker kvinne.
28. Absalom bodde i Jerusalem i to år uten å vise seg for kongen.
29. Da sendte han bud på Joab for å få ham til å gå til kongen, men Joab ville ikke komme. Han sendte bud på ham enda en gang, men Joab ville ikke komme da heller.
30. Absalom sa da til tjenerne sine: «Dere vet at Joab har en åkerteig tett ved siden av min. Der har han bygg. Gå og sett ild på den!» Så satte tjenerne til Absalom ild på åkeren.
31. Da gikk Joab straks hjem til Absalom og spurte ham: «Hvorfor har tjenerne dine svidd av åkeren min?»
32. Absalom svarte: «Jeg sendte bud på deg og bad deg komme hit. Jeg ville få deg til å gå til kongen og spørre: Hvorfor skulle jeg komme hjem fra Gesjur? Det hadde vært bedre for meg om jeg var der fremdeles. Nå vil jeg tre fram for kongen. Dersom jeg har noen skyld, får han heller drepe meg.»
33. Joab gikk til kongen og sa dette til ham. Da kalte David Absalom til seg. Han kom inn og kastet seg ned for kongen med ansiktet mot jorden, og kongen kysset ham.