Andre Samuelsbok 19 N11BM

1. Joab fikk melding om at kongen gråt og sørget over Absalom.

2. Den dagen ble seiersgleden vendt til sorg for hele folket; for også de fikk snart vite at kongen sørget over sønnen sin.

3. Den dagen snek mennene seg inn i byen slik folk sniker seg skamfulle bort når de flykter fra krigen.

4. Kongen hadde dekket til ansiktet sitt og ropte høyt: «Absalom, min sønn! Absalom, min sønn, min sønn!»

5. Da gikk Joab inn i huset til kongen og sa til ham: «I dag har du ført skam over alle mennene dine, de som i dag har berget både livet ditt og livet til sønnene og døtrene, konene og medhustruene dine.

6. Du elsker dem som hater deg, og hater dem som elsker deg. For i dag har du vist at du ikke bryr deg om førerne og krigerne dine. Jeg forstår nå at om Absalom var blitt i live og alle vi andre var døde i dag, hadde du synes det var som det skulle være.

7. Stå nå opp, gå ut og tal vennlig til mennene dine. For jeg sverger ved Herren at dersom du ikke går ut, kommer ikke en eneste mann til å bli natten over hos deg. Og det ville være en større ulykke for deg enn alle de andre ulykkene som har kommet over deg fra ungdommen av og til nå.»

8. Da reiste kongen seg og satte seg i porten. Hele folket fikk vite at kongen satt i porten, og alle kom og gikk fram for ham. Israelittene hadde flyktet hver til sitt.

9. Folk i alle stammene i Israel tok da til å gå i rette med hverandre. De sa: «Det var kongen som berget oss fra fiendene våre og fridde oss fra filisternes hånd. Nå har han flyktet ut av landet for Absalom.

10. Men Absalom, som vi salvet til konge over oss, er falt i krigen. Hvorfor gjør dere nå ingenting for å hente kongen hjem igjen?»

11. Kongen fikk vite hva alle israelittene snakket om. Da sendte kong David bud til prestene Sadok og Abjatar med disse ordene: «Tal til de eldste i Juda og si: Hvorfor skal dere være de siste til å hente kongen hjem igjen?

12. Dere er mine brødre, av samme kjøtt og bein som jeg. Hvorfor skal dere være de siste til å hente kongen tilbake?

13. Og til Amasa skal dere si: Er ikke du av samme bein og kjøtt som jeg? Måtte Gud la det gå meg ille både nå og siden om ikke du fra nå av er min hærfører i stedet for Joab.»

14. Slik vant han alle judeernes hjerter, alle som en. De sendte bud til kongen og ba ham og alle mennene hans komme tilbake.

15. Da begynte kongen på hjemveien, og han nådde fram til Jordan. Judeerne hadde allerede kommet til Gilgal for å ta imot ham og føre ham over Jordan.

16. Sjimi, sønn av Gera, som hørte til Benjamins stamme og var fra Bahurim, skyndte seg nedover sammen med judeerne for å møte kong David.

17. Han hadde med seg tusen mann fra Benjamin. Siba, som var i tjeneste i Sauls hus, kom også med sine femten sønner og tjue tjenere. De hadde skyndt seg til Jordan før kongen kom dit.

18. Nå satte de over ved vadestedet for å hjelpe kongens familie over og stå til tjeneste for dem. Med det samme kongen skulle gå over Jordan, falt Sjimi, sønn av Gera, ned for ham

19. og sa: «Herre, krev meg ikke til regnskap! Glem, herre konge, det onde din tjener gjorde den dagen du dro bort fra Jerusalem. Tenk ikke mer på det, konge!

20. For jeg, din tjener, vet at jeg har syndet. Men i dag er jeg den første av Josefs hus som kommer ned for å møte deg, herre konge.»

21. Da tok Abisjai, sønn av Seruja, til orde og sa: «Fortjener ikke Sjimi å dø, han som har forbannet Herrens salvede?»

22. Men David svarte: «Hva har jeg med dere å gjøre, Seruja-sønner? Hvorfor er dere imot meg i dag? Skal noen i dag miste livet i Israel? For nå vet jeg at jeg er konge over Israel.»

23. Så sa kongen til Sjimi: «Du skal ikke dø.» Og det sverget han på.

24. Mefibosjet, en etterkommer av Saul, var også kommet ned for å møte kongen. Han hadde ikke stelt føttene og ikke kjemmet skjegget eller vasket klærne fra den dagen kongen dro bort og til han kom trygt tilbake.

25. Da han kom fra Jerusalem for å møte kongen, sa kongen til ham: «Hvorfor fulgte du ikke med meg, Mefibosjet?»

26. «Tjeneren min narret meg, herre konge», svarte han. «Jeg ba ham sale eselet mitt, så jeg kunne ri på det og følge kongen; for du vet jo at jeg er halt.

27. I stedet baktalte han meg, herre konge. Men du er som en Guds engel, herre konge. Gjør nå som du synes er best.

28. For hele min fars hus har ikke fortjent noe annet enn døden av deg, herre konge. Likevel har du satt din tjener blant dem som spiser ved ditt bord. Hva mer har jeg da å kreve eller klage til kongen for?»

29. Kongen svarte: «Du trenger ikke å si mer. Jeg bestemmer at du og Siba skal dele jordeiendommen.»

30. Da sa Mefibosjet til kongen: «Han kan gjerne få alt sammen, siden du er kommet vel hjem igjen, herre konge.»

31. Barsillai fra Gilead var kommet ned fra Rogelim og hadde fulgt kongen til Jordan. Der ville han ta avskjed med ham.

32. Barsillai var en gammel mann, åtti år. Det var han som hadde sørget for kongens livsopphold i Mahanajim, for han var svært velstående.

33. Kongen sa til Barsillai: «Følg med meg, så skal jeg sørge for ditt livsopphold hos meg i Jerusalem.»

34. Men Barsillai svarte: «Jeg har vel ikke så mange dager og år igjen å leve at jeg skulle dra med kongen opp til Jerusalem?

35. Jeg er nå åtti år gammel. Kan jeg lenger skjelne mellom godt og ondt? Kan din tjener kjenne smaken på hva han spiser og drikker? Jeg kan ikke lenger høre stemmene til sangere og sangerinner. Hvorfor skulle så din tjener være til byrde for deg, herre konge?

36. Din tjener vil følge kongen et lite stykke over Jordan. Hvorfor skulle du gi meg en så stor belønning, konge?

37. La heller din tjener få vende hjem igjen, så jeg kan dø i hjembyen min, der min far og mor har sin grav. Men her er din tjener Kimham. La ham få bli med deg, herre konge, og gjør for ham det som er godt i dine øyne.»

38. Da sa kongen: «Kimham kan bli med meg, og jeg skal gjøre for ham det som er godt i dine øyne. Alt du ønsker av meg, skal jeg gjøre for deg.»

39. Hele hæren gikk over Jordan. Og da kongen var klar til å dra, kysset han Barsillai til avskjed og velsignet ham. Så vendte Barsillai hjem igjen.

40. Kongen dro over til Gilgal, og Kimham var med ham. Hele folket i Juda og halvparten av folket i Israel fulgte kongen over elven.

41. Men nå kom alle israelittene til kongen og sa: «Hvorfor har våre brødre, judeerne, tatt kongen og ført ham og hans hus og alle Davids menn over Jordan?»

42. Da tok alle judeerne til orde og svarte israelittene: «Fordi kongen står oss nærmest. Hvorfor er dere harme for dette? Har vi latt kongen forsørge oss? Eller har han skaffet oss fordeler?»

43. Israelittene svarte: «Vi har ti ganger så stor del i kongen som dere, også i David. Hvorfor setter dere oss til side? Var det ikke vi som først snakket om å føre kongen vår tilbake?» Men judeerne brukte enda hardere ord enn israelittene.