Apostlenes gjerninger 13 NB

1. I Antiokia, i menigheten der, var det profeter og lærere: Barnabas og Simeon, som kaltes Niger, og Lukius fra Kyréne og Manaen, fosterbror til fjerdingsfyrsten Herodes, og Saulus.

2. Mens de holdt gudstjeneste og fastet, sa Den Hellige Ånd: Ta ut for meg Barnabas og Saulus til den gjerningen som jeg har kalt dem til!

3. Da lot de dem dra ut etter at de hadde fastet og bedt og lagt hendene på dem.

4. Da de slik var utsendt av Den Hellige Ånd, dro de ned til Seleukia og reiste derfra til Kypros.

5. Og da de var kommet til Salamis, forkynte de Guds ord i jødenes synagoger. De hadde også Johannes med som hjelper.

6. Etter at de hadde reist over hele øya, like til Pafus, traff de på en trollmann, en falsk profet. Det var en jøde som hette Barjesus.

7. Han holdt til hos landshøvdingen Sergius Paulus, som var en forstandig mann. Han ba Barnabas og Saulus til seg fordi han ønsket å høre Guds ord.

8. Men Elymas, trollmannen - for det betyr navnet hans - sto dem imot. Han prøvde å vende landshøvdingen bort fra troen.

9. Men Saulus, som også ble kalt Paulus, så skarpt på ham, fylt av Den Hellige Ånd.

10. Og han sa: Du som er full av all svik og alt bedrag, du djevelens barn, fiende av all rettferdighet, skal du aldri holde opp med å forvrenge Herrens rette veier?

11. Men se, nå er Herrens hånd over deg, og du skal bli blind og ikke se solen for en tid. Straks falt det skodde og mørke over ham, og han famlet omkring og lette etter noen som kunne lede ham ved hånden.

12. Da landshøvdingen så det som skjedde, kom han til troen, og han var slått av undring over Herrens lære.

13. Paulus og de som fulgte ham, seilte da ut fra Pafus og kom til Perge i Pamfylia. Men Johannes skilte lag med dem og vendte tilbake til Jerusalem.

14. De andre dro videre fra Perge og kom til Antiokia i Pisidia. De gikk inn i synagogen på sabbatsdagen og satte seg der.

15. Etter opplesningen fra loven og profetene, sendte synagogeforstanderne bud til dem og sa: Brødre, har dere et formaningsord til folket, så tal!

16. Paulus sto da opp og slo til lyd med hånden og sa: Israelittiske menn og dere som frykter Gud! Hør:

17. Israels Gud, dette folkets Gud, utvalgte våre fedre. Han lot folket vokse seg stort under utlendigheten i Egypt, og han førte dem ut derfra med løftet arm.

18. I en tid på omkring førti år bar han dem på faderarm i ørkenen.

19. Han utryddet sju folkeslag i Kana’ans land, og skiftet deres land ut til arv for dem.

20. Og etter dette ga han dem dommere i omkring fire hundre og femti år, inntil profeten Samuel.

21. Deretter ba de om en konge, og Gud ga dem Saul, sønn av Kis, en mann av Benjamins stamme, i førti år.

22. Etter at han hadde avsatt ham, reiste han opp David til konge for dem. Han ga ham dette vitnesbyrdet: Jeg fant David, Isais sønn, en mann etter mitt hjerte. Han skal gjøre all min vilje.

23. Etter sitt løfte førte Gud av hans ætt fram en frelser for Israel, Jesus,

24. etter at Johannes, før han sto fram, hadde forkynt omvendelses dåp for hele Israels folk.

25. Men da Johannes var i ferd med å fullføre sitt løp, sa han: Den som dere holder meg for å være, er jeg ikke. Men se, han kommer etter meg. Og jeg er ikke engang verdig til å løse skoene av føttene hans!

26. Brødre, barn av Abrahams ætt og de blant dere som frykter Gud: Det var til oss ordet om denne frelsen ble sendt.

27. For de som bor i Jerusalem, og deres rådsherrer, kjente ham ikke. Og da de dømte ham, oppfylte de profetenes ord, som blir opplest hver eneste sabbat.

28. Og enda de ikke fant noen dødsskyld hos ham, ba de Pilatus at han måtte bli slått i hjel.

29. Da de hadde fullbyrdet alt som er skrevet om ham, tok de ham ned av treet og la ham i en grav.

30. Men Gud reiste ham opp fra de døde!

31. I flere dager viste han seg for dem som var dratt opp med ham fra Galilea til Jerusalem, de som nå er hans vitner for folket.

32. Og vi forkynner dere evangeliet om det løftet som ble gitt til fedrene.

33. Dette har Gud oppfylt for oss, deres barn, da han reiste Jesus opp. Slik står det jo skrevet i den andre salme: Du er min Sønn, jeg har født deg i dag.

34. Men at han har reist ham opp fra de døde, så han ikke mer skal vende tilbake til tilintetgjørelse, det har han sagt slik: Jeg vil gi dere de hellige løfter til David, de trofaste.

35. Derfor sier han også på et annet sted: Du skal ikke overgi din Hellige til å se tilintetgjørelse.

36. For David sov inn, etter at han i sin levetid hadde tjent Guds råd. Han ble samlet til sine fedre og så tilintetgjørelse.

37. Men han som Gud reiste opp, han så ikke tilintetgjørelse.

38. Derfor skal dere vite, brødre, at ved ham forkynnes syndenes forlatelse for dere. Og fra alt det som dere ikke kunne rettferdiggjøres fra ved Mose lov,

39. rettferdiggjøres i ham enhver som tror.

40. Se derfor til at ikke det kommer over dere som er sagt hos profetene:

41. Se, dere foraktere! Undre dere og bli til intet! For en gjerning gjør jeg i deres dager, en gjerning som dere ikke vil tro om noen forteller dere det.

42. Da de gikk ut, ba folk dem om at disse ordene måtte bli talt til dem også neste sabbat.

43. Da møtet i synagogen var oppløst, var det mange av jødene og av de gudsdyrkere som hadde tatt ved jødenes tro, som fulgte etter Paulus og Barnabas. Disse talte da igjen til dem, og formante dem innstendig til å holde fast ved Guds nåde.

44. På den neste sabbatten samlet da nesten hele byen seg for å høre Herrens ord.

45. Men da jødene så folkemengden, ble de fylt av nidkjærhet, og motsa det som ble sagt av Paulus, ja, de sa imot og spottet.

46. Men både Paulus og Barnabas talte rett ut og sa: Det var nødvendig at Guds ord ble talt først til dere. Men siden dere avviser det og ikke akter dere verdige til det evige liv, så vender vi oss nå til hedningene.

47. For dette er Herrens bud til oss: Jeg har satt deg til et lys for hedningene, for at du skal være til frelse like til jordens ender.

48. Da hedningene hørte dette, gledet de seg og priste Herrens ord. Og de kom til tro, alle de som var bestemt til evig liv.

49. Og Herrens ord utbredte seg over hele landet.

50. Men jødene fikk hisset opp de fornemme kvinnene som holdt seg til jødenes tro, og de fremste menn i byen, og de fikk i stand en forfølgelse mot Paulus og Barnabas, og drev dem bort fra sine områder.

51. De ristet da støvet av føttene sine mot dem og dro til Ikonium.

52. Men disiplene ble fylt av glede og Den Hellige Ånd.