Apostlenes gjerninger 16 N11BM

1. Han kom da også fram til Derbe og Lystra. Der var det en disippel som het Timoteus. Han var sønn av en troende jødisk kvinne, og faren var greker.

2. Søsknene i Lystra og Ikonium hadde bare godt å si om ham.

3. Paulus ønsket å ha ham med seg på reisen, og han omskar ham av hensyn til de jødene som bodde i disse traktene. Alle visste nemlig at faren hans var greker.

4. De reiste så fra by til by og overleverte de forskriftene som apostlene og de eldste i Jerusalem hadde vedtatt, med påbud om at de skulle følge dem.

5. Slik ble menighetene styrket i troen og vokste i tall for hver dag.

6. Den hellige ånd hindret dem i å forkynne Ordet i Asia; derfor fortsatte de gjennom det frygiske og galatiske området.

7. Da de var kommet nesten til Mysia, prøvde de å dra videre til Bitynia, men Jesu Ånd ga dem ikke lov.

8. De dro da gjennom Mysia og kom ned til Troas.

9. Om natten hadde Paulus et syn. Han så en makedoner som sto og kalte på ham og ba: «Kom over til Makedonia og hjelp oss!»

10. Da han hadde hatt dette synet, forsøkte vi straks å komme til Makedonia, for vi skjønte at Gud hadde kalt oss til å forkynne evangeliet der.

11. Vi stakk til sjøs i Troas med kurs for Samotrake og kom dagen etter til Neapolis.

12. Derfra bar det videre til Filippi, en by som ligger i det første distriktet i Makedonia og er romersk koloni. I denne byen ble vi noen dager.

13. På sabbatsdagen gikk vi utenfor byporten, til en elv hvor vi mente det var et bønnested. Der satte vi oss ned og talte til kvinnene som var samlet.

14. Blant tilhørerne var det en kvinne fra Tyatira som het Lydia. Hun handlet med purpurtøy og hørte til dem som dyrket Gud. Herren åpnet hennes hjerte så hun tok til seg det Paulus sa.

15. Sammen med alle i sitt hus ble hun døpt, og hun ba oss: «Kom og bo i hjemmet mitt, så sant dere mener at jeg tror på Herren.» Og hun overtalte oss til det.

16. En gang vi var på vei til bønnestedet, møtte vi en slavekvinne som hadde en spådomsånd i seg. De som eide henne, tjente gode penger på spådomskunstene hennes.

17. Hun fulgte etter Paulus og oss mens hun ropte og skrek: «Disse folkene er tjenere for Gud, Den høyeste, og de forkynner dere veien til frelse.»

18. Dette gjentok seg flere dager. Da ble Paulus sint, snudde seg og sa til ånden: «Jeg befaler deg i Jesu Kristi navn: Far ut av henne!» Og den forlot henne på timen.

19. Da herrene hennes forsto at det ikke var mer fortjeneste å håpe på, grep de Paulus og Silas og trakk dem med seg til myndighetene på torget.

20. De førte dem fram for byens romerske dommere og sa: «Disse mennene lager bråk i byen vår. De er jøder,

21. og de forkynner skikker vi ikke har lov til å godta eller følge, vi som er romerske borgere.»

22. Folkemengden deltok også i angrepene på dem, og dommerne fikk klærne revet av dem og befalte at de skulle piskes.

23. De fikk mange slag og ble satt i fengsel, og fangevokteren fikk ordre om å vokte dem godt.

24. Da han hadde fått denne ordren, kastet han dem i det innerste fangehullet og låste føttene deres fast i blokken.

25. Ved midnattstider holdt Paulus og Silas bønn og sang lovsanger til Gud, og fangene lyttet til dem.

26. Plutselig kom det et kraftig jordskjelv, så grunnmuren i fengselet ristet. Straks sprang alle dørene opp, og lenkene løsnet av alle fangene.

27. Fangevokteren fór opp av søvnen og så at fengselsdørene sto åpne. Han grep et sverd og ville drepe seg fordi han trodde fangene var rømt.

28. Men av all sin kraft ropte Paulus til ham: «Ikke gjør deg selv noe vondt! Vi er her alle sammen.»

29. Fangevokteren ba om å få lys, løp inn og falt skjelvende ned for Paulus og Silas.

30. Så førte han dem utenfor og sa: «Hva skal jeg gjøre, gode herrer, for å bli frelst?»

31. De svarte: «Tro på Herren Jesus, så skal du og alle i ditt hus bli frelst.»

32. Og de forkynte Herrens ord for ham og alle i hans hus.

33. I denne sene nattetimen tok han dem med seg og vasket sårene deres, og han ble straks døpt med alle sine.

34. Så tok han dem hjem og ga dem mat, og han gledet seg sammen med hele sitt hus over å ha fått troen på Gud.

35. Da det var blitt dag, sendte dommerne rettsbetjentene av sted med denne ordren: «Løslat mennene!»

36. Fangevokteren meldte fra om dette til Paulus og sa: «Dommerne sender beskjed om at dere skal løslates. Kom nå ut og dra bort med fred!»

37. Men Paulus svarte: «Uten lov og dom er vi blitt pisket offentlig og kastet i fengsel, enda vi er romerske borgere. Og nå skal vi altså sendes bort i all hemmelighet. Nei, takk! De får selv komme og føre oss ut.»

38. Rettsbetjentene brakte dette svaret til dommerne, som ble skremt da de fikk vite at de var romerske borgere.

39. De kom og ba om unnskyldning, fulgte dem ut av fengselet og ba dem reise fra byen.

40. Da de var ute av fengselet, gikk de hjem til Lydia. Her traff de søsknene og satte mot i dem. Så dro de videre.