Apostlenes gjerninger 16 N78BM

1. Han kom da også fram til Derbe og Lystra. Der var det en disippel som hette Timoteus. Hans mor var en kristen jøde og faren greker.

2. Brødrene i Lystra og Ikonium hadde bare godt å si om ham.

3. Paulus ønsket å ha ham med seg på reisen, og han omskar ham av hensyn til de jødene som bodde i disse strøk. Alle visste nemlig at hans far var greker.

4. De reiste så fra by til by, og de forskrifter apostlene og de eldste i Jerusalem hadde vedtatt, overleverte de til brødrene med påbud om at de skulle følge dem.

5. Menighetene ble styrket i troen og vokste i tall for hver dag.

6. Den Hellige Ånd hindret dem i å forkynne Ordet i Asia; derfor fortsatte de gjennom Frygia og Galatialandet.

7. Da de var i nærheten av Mysia, prøvde de å dra videre til Bitynia, men Jesu Ånd gav dem ikke lov.

8. De drog da gjennom Mysia og kom ned til Troas.

9. Om natten hadde Paulus et syn. Han så en makedonier som stod og kalte på ham og bad: «Kom over til Makedonia og hjelp oss!»

10. Da han hadde hatt dette synet, forsøkte vi straks å komme til Makedonia; for vi skjønte at Gud hadde kalt oss til å forkynne evangeliet der.

11. Vi stakk til sjøs i Troas med kurs for Samotrake og kom dagen etter til Neapolis.

12. Derfra bar det videre til Filippi, som er romersk koloni og en viktig by i provinsen Makedonia. I denne byen ble vi noen dager.

13. På sabbatsdagen gikk vi utenfor byporten, ned til en elv hvor vi mente det var et bønnested. Her satte vi oss ned og talte til kvinnene som var samlet.

14. En av dem hette Lydia, en kvinne fra byen Tyatira, som handlet med purpurtøy; hun hørte til dem som trodde på jødenes Gud. Og Herren åpnet hennes hjerte så hun hørte på det Paulus sa.

15. Sammen med hele sin familie ble hun døpt, og hun bad oss: «Kom og bo i mitt hjem, så sant dere mener at jeg tror på Herren.» Og hun nødde oss til det.

16. En gang vi var på vei til bønnestedet, møtte vi en slavinne som var besatt av en spådomsånd. Hennes herrer tjente gode penger på at hun spådde.

17. Hun fulgte etter Paulus og oss mens hun ropte og skrek: «Disse folkene er tjenere for Den Høyeste Gud, og de forkynner dere veien til frelse.»

18. Dette gjentok seg flere dager. Da ble Paulus sint, snudde seg og sa til ånden: «Jeg befaler deg i Jesu Kristi navn: Far ut av henne.» Og den forlot henne på timen.

19. Da herrene hennes forstod at det ikke var mer fortjeneste å håpe på, grep de Paulus og Silas og trakk dem med seg for byretten som holdt til på torget.

20. De førte dem fram for byens embetsmenn og sa: «Disse mennene lager bråk i byen vår. De er jøder,

21. og forkynner skikker vi ikke har lov til å godta eller følge, vi som er romerske borgere.»

22. Folkemengden deltok også i angrepene på dem, og embetsmennene lot klærne rive av dem og befalte at de skulle piskes.

23. De fikk mange slag og ble satt i fengsel, og fangevokteren fikk ordre om å vokte dem godt.

24. Da han hadde fått denne ordren, tok han dem inn i det innerste fangehullet og satte føttene deres fast i blokken.

25. Ved midnattstid holdt Paulus og Silas bønn og sang lovsanger til Gud, mens fangene lyttet til dem.

26. Med ett kom et jordskjelv så kraftig at grunnmuren i fengslet ristet. Straks sprang alle dørene opp, og alles lenker falt av.

27. Fangevokteren fór opp av søvne og så at fengselsdørene stod åpne. Han grep et sverd og ville drepe seg, fordi han trodde fangene var rømt.

28. Men av all sin kraft ropte Paulus til ham: «Ikke gjør deg selv noe vondt! Vi er her alle sammen.»

29. Han bad da om å få lys, løp inn og falt skjelvende ned for Paulus og Silas.

30. Så førte han dem utenfor og sa: «Hva skal jeg gjøre, gode herrer, for å bli frelst?»

31. De svarte: «Tro på Herren Jesus, så skal du og dine bli frelst.»

32. Og de forkynte Herrens ord for ham og alle i hans familie.

33. I denne sene nattetime tok han dem med seg og vasket sårene deres, og han ble straks døpt med alle sine.

34. Så tok han dem hjem og gav dem mat, og han gledet seg med hele sin familie over å ha fått troen på Gud.

35. Da det var blitt dag, sendte embetsmennene rettsbetjentene av sted med denne ordre: «Løslat mennene!»

36. Fangevokteren meldte fra om dette til Paulus og sa: «Byens embetsmenn sender beskjed om at dere skal løslates. Kom nå ut og dra bort med fred.»

37. Men Paulus svarte: «Enda vi er romerske borgere, er vi uten lov og dom blitt pisket offentlig og så kastet i fengsel. Og nå skal vi altså sendes bort i all hemmelighet. Nei takk! De får selv komme og føre oss ut.»

38. Rettsbetjentene brakte dette svaret til embetsmennene, som ble skremt da de fikk vite at de var romerske borgere.

39. Da kom de selv, og de bad om unnskyldning, fulgte dem ut av fengslet og bad dem reise fra byen.

40. Etter at de hadde forlatt fengslet, gikk de til Lydia. Her traff de brødrene og satte mot i dem. Så drog de sin vei.