Apostlenes gjerninger 20 N11BM

1. Da uroen hadde lagt seg, kalte Paulus disiplene sammen og satte mot i dem. Han tok farvel og forlot dem for å dra til Makedonia.

2. På reisen gjennom dette området talte han mye og satte mot også i dem. Han kom til Hellas,

3. hvor han var i tre måneder. Han skulle seile videre til Syria, men en sammensvergelse blant jødene fikk ham til å vende tilbake gjennom Makedonia.

4. Som reisefølge hadde han Sopatros fra Berøa, sønn av Pyrros, videre Aristarkos og Sekundus fra Tessalonika og Gaius fra Derbe, dessuten Timoteus, og fra Asia Tykikos og Trofimos.

5. Disse dro i forveien og ventet på oss i Troas.

6. Men vi selv reiste fra Filippi noen få dager etter de usyrede brøds høytid. Fem dager senere traff vi dem i Troas, hvor vi ble en uke.

7. Den første dagen i uken var vi samlet for å bryte brødet. Paulus talte til dem, og han holdt på helt til midnatt siden han skulle reise neste dag.

8. Vi var samlet i en sal i øverste etasje, og der var det mange lamper.

9. I vinduet satt en ung gutt som het Evtykos. Da Paulus talte så lenge, falt han i dyp søvn, og overmannet av søvnen falt han ut av vinduet fra tredje etasje. Da de tok ham opp, var han død.

10. Men Paulus gikk ned, bøyde seg over ham og slo armene rundt ham. «Vær ikke urolige», sa han. «Det er liv i ham.»

11. Så gikk han opp igjen, brøt brødet og spiste, og talte igjen lenge, helt til det lysnet. Da dro han av sted.

12. Gutten brakte de hjem i live, og det var til stor trøst for dem.

13. Vi gikk i forveien til skipet og seilte til Assos, der vi skulle ta Paulus om bord. Han hadde bestemt det slik; selv ville han dra dit til fots.

14. Da han møtte oss i Assos, tok vi ham om bord og kom til Mitylene.

15. Dagen etter seilte vi derfra og kom på høyde med Kios. Neste dag fortsatte vi til Samos og nådde dagen etter til Miletos.

16. For Paulus hadde bestemt at han ville seile utenom Efesos for ikke å bli heftet i Asia. Han skyndte på for om mulig å være i Jerusalem til pinsedagen.

17. Fra Miletos sendte han bud til Efesos og kalte til seg menighetens eldste.

18. Da de var kommet, talte han til dem: «Dere vet hvordan jeg har gått fram hos dere hele tiden, fra den første dagen jeg satte foten i Asia.

19. Jeg har tjent Herren i all ydmykhet og med tårer i alle de prøvelsene jødene har ført over meg med sine onde planer.

20. Dere vet at jeg ikke har holdt noe tilbake som kunne gagne dere, men jeg har forkynt for dere og undervist dere både offentlig og i hjemmene.

21. Jeg har vitnet for både jøder og grekere om omvendelsen til Gud og troen på vår Herre Jesus.

22. Og nå drar jeg til Jerusalem, bundet av Ånden. Hva som skal møte meg der, vet jeg ikke,

23. men Den hellige ånd vitner for meg i by etter by og varsler om lenker og forfølgelser som venter meg.

24. Men for meg er ikke liv eller død verdt å snakke om, bare jeg kan fullføre løpet og den tjenesten jeg fikk av Herren Jesus: å vitne om evangeliet om Guds nåde.

25. Og nå vet jeg at alle dere, som jeg har levd blant og forkynt Riket for, aldri mer skal se ansiktet mitt.

26. Derfor erklærer jeg for dere på denne dag at jeg er uten skyld om noen forspiller sitt liv,

27. for jeg har på ingen måte unnlatt å forkynne hele Guds plan og vilje.

28. Ta vare på dere selv og på hele den flokken som Den hellige ånd har satt dere til å være tilsynsmenn for! Vær hyrder for Guds menighet, som han vant ved sitt eget blod.

29. For jeg vet at når jeg har dratt bort, vil glupske ulver trenge inn blant dere, og de skåner ikke flokken.

30. Ja, blant deres egne skal det stå fram menn som farer med falsk lære for å få dratt disiplene med seg.

31. Våk derfor og husk på at jeg natt og dag i tre år aldri holdt opp med å rettlede hver eneste en av dere med tårer.

32. Og nå overgir jeg dere til Gud og hans nådeord, som kan bygge opp og gi dere arven sammen med alle dem som er blitt helliget.

33. Jeg har aldri vært ute etter sølv eller gull eller klær fra noen.

34. Dere vet selv at disse hendene har skaffet meg og medarbeiderne mine det vi trengte.

35. Alltid har jeg holdt fram for dere at vi må arbeide på denne måten og ta oss av de svake. Husk de ordene Herren Jesus selv sa: ‘Det er saligere å gi enn å få.’»

36. Da han hadde sagt dette, falt han på kne sammen med dem alle og ba.

37. De brast alle i gråt og falt Paulus om halsen og kysset ham.

38. Det som ga dem mest sorg, var det han sa om at de aldri skulle se ham igjen. Så fulgte de ham til skipet.