Apostlenes gjerninger 20 N78BM

1. Da uroen hadde lagt seg, kalte Paulus disiplene sammen. Han satte mot i dem og tok farvel, før han forlot dem for å dra til Makedonia.

2. På reisen gjennom dette området oppmuntret han de troende med mange ord. Han kom så til Hellas.

3. Da han hadde vært der i tre måneder, ville han reise videre til Syria, men en jødisk sammensvergelse fikk ham til å vende tilbake gjennom Makedonia.

4. Sammen med ham reiste Sopatros fra Berøa, sønn av Pyrrus, videre Aristark og Sekundus fra Tessalonika og Gaius fra Derbe, dessuten Timoteus, og fra Asia Tykikus og Trofimus.

5. Disse reiste i forveien og ventet på oss i Troas.

6. Men vi selv seilte noen få dager etter de usyrede brøds høytid fra Filippi og traff dem fem dager senere i Troas, hvor vi ble en uke.

7. Den første dag i uken var vi samlet for å bryte brødet, og Paulus talte til dem, og han holdt på helt til midnatt siden han skulle reise neste dag.

8. Det var mange lamper i den salen ovenpå hvor vi var samlet.

9. En ung gutt som hette Eutykus, satt i vinduet. Da Paulus talte så lenge, falt han i dyp søvn. Mens han satt og sov, falt han ut av vinduet fra tredje etasje. Han var død da de tok ham opp.

10. Men Paulus gikk ned, la seg over ham og slo armene rundt ham. «Vær ikke urolige,» sa han. «Det er liv i ham.»

11. Så gikk han opp igjen, brøt brødet og spiste, og talte igjen lenge, helt til det lysnet. Da drog han av sted.

12. Gutten brakte de hjem i live, og det var til stor trøst for dem.

13. Vi gikk i forveien til skipet og seilte til Assos, der vi skulle ta Paulus om bord. Han hadde bestemt det slik, for han ville dra dit til fots.

14. Da han møtte oss i Assos, tok vi ham om bord og kom til Mitylene.

15. Dagen etter seilte vi derfra og kom på høyde med Kios. Neste dag fortsatte vi til Samos og nådde dagen derpå til Milet.

16. For Paulus hadde bestemt at han ville seile utenom Efesos for ikke å bli heftet i Asia. Han skyndte på for om mulig å være i Jerusalem til pinsedagen.

17. Fra Milet sendte han bud til Efesos og kalte til seg menighetens eldste.

18. Da de var kommet, talte han til dem: Dere vet hvordan jeg har opptrådt hos dere hele den tid som er gått fra første dag jeg kom til Asia.

19. Jeg har tjent Herren i all ydmykhet og med tårer i alle de prøvelser jødene har ført over meg med sine onde planer.

20. Ingen ting av det som kunne gagne dere, har jeg holdt tilbake, men jeg har forkynt og lært dere dette både offentlig og i hjemmene.

21. Jeg har vitnet både for jøder og grekere om omvendelsen til Gud og troen på vår Herre Jesus.

22. Og nå drar jeg til Jerusalem, bundet av Ånden. Hva som skal møte meg der, vet jeg ikke,

23. men Den Hellige Ånd vitner for meg i by etter by og varsler om lenker og vanskeligheter som venter.

24. Men for meg er liv eller død ikke verd å snakke om, bare jeg kan fullføre løpet og den tjeneste jeg fikk av Herren Jesus: å vitne om evangeliet om Guds nåde.

25. Og nå vet jeg at alle dere, som jeg har levd blant og forkynt riket for, aldri mer skal se meg.

26. Derfor erklærer jeg for dere på denne dag at jeg er uten skyld om noen forspiller sitt liv,

27. for jeg har på ingen måte unnlatt å forkynne hele Guds plan og vilje.

28. Ta vare på dere selv og på hele den hjord som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn for. Vær hyrder for Guds menighet, som han vant ved sitt eget blod.

29. For jeg vet at når jeg har dratt bort, vil glupske ulver trenge inn hos dere, og de skåner ikke hjorden.

30. Og blant dere selv skal noen menn stå fram og fare med vrang lære for å trekke disiplene med seg.

31. Våk derfor og husk på at jeg natt og dag i tre år ikke holdt opp med å formane hver eneste en med tårer.

32. Og nå overgir jeg dere til Gud og hans nådeord, som kan oppbygge dere og gi dere arven sammen med alle dem som er blitt helliget.

33. Jeg har aldri vært ute etter sølv eller gull eller klær fra noen.

34. Dere vet at med disse mine hender har jeg vært med og skaffet meg og mine medarbeidere det vi trengte.

35. Alltid har jeg vist at vi må arbeide på denne måten og ta oss av de svake. For vi husker de ord Herren Jesus selv sa: Det er en større lykke å gi enn å få.

36. Da han sluttet å tale, knelte han ned sammen med dem alle og bad.

37. De brast alle i gråt og falt Paulus om halsen og kysset ham.

38. Mest bedrøvet var de over hans ord om at de aldri skulle se ham igjen. Så fulgte de ham til skipet.