Apostlenes gjerninger 21 N78BM

1. Da vi hadde revet oss løs fra dem, stakk vi til sjøs og seilte direkte til Kos, neste dag til Rhodos og derfra til Patara.

2. Her fant vi et skip som skulle over til Fønikia. Vi gikk om bord og la ut igjen.

3. Vi fikk Kypros i sikte og passerte sør for øya med kurs for Syria. I Tyrus la vi til land fordi skipet skulle losse.

4. Vi oppsøkte disiplene og ble der en uke. Drevet av Ånden advarte de Paulus mot å reise opp til Jerusalem.

5. Da vi hadde tilbrakt disse dagene der, brøt vi opp og drog videre. Alle fulgte oss ut av byen, også kvinner og barn. På stranden knelte vi og bad.

6. Så tok vi farvel med hverandre, og vi gikk om bord i skipet, mens de drog hjem til sitt.

7. Fra Tyrus nådde vi fram til Ptolemais, hvor sjøreisen var slutt. Vi hilste på brødrene og ble hos dem en dag.

8. Neste dag brøt vi opp og drog til Cæsarea, hvor vi tok inn hos evangelisten Filip, som var en av de sju. Hos ham ble vi boende.

9. Han hadde fire ugifte døtre som hadde profetisk gave.

10. Vi slo oss til her for flere dager, og da kom det ned fra Judea en profet som hette Agabus.

11. Han oppsøkte oss og tok beltet til Paulus, og med det bandt han føttene og hendene sine. Så sa han: «Dette sier Den Hellige Ånd: Slik skal jødene i Jerusalem binde den mann som eier dette belte og utlevere ham til hedningene.»

12. Da vi hørte dette, formante både vi og stedets folk Paulus og sa at han ikke måtte reise opp til Jerusalem.

13. Men han svarte: «Hvorfor skal dere gråte og gjøre det vanskelig for meg? Selv er jeg jo villig, ikke bare til å bli bundet, men også til å dø i Jerusalem for vår Herre Jesu navn.»

14. Vi klarte ikke å overtale ham og slo oss til ro og sa: «Herrens vilje skje!»

15. Da disse dagene var gått, gjorde vi oss klar og drog opp til Jerusalem.

16. Sammen med oss reiste også noen av disiplene fra Cæsarea, som tok oss med til Mnason fra Kypros, en av de aller første disipler. Hos ham skulle vi bo.

17. Brødrene tok imot oss med glede da vi kom til Jerusalem.

18. Dagen etter gikk Paulus sammen med oss til Jakob, hvor alle de eldste var samlet.

19. Han hilste på dem og fortalte så utførlig om det Gud hadde gjort blant hedningene gjennom hans tjeneste.

20. De priste Gud for det de fikk høre, men sa til ham: «Du vet, bror, at mange tusen jøder er kommet til troen, og alle holder de strengt på loven.

21. Nå har de fått høre om deg at du lærer de jøder som bor blant hedningene, å vende seg fra Moses, og sier at de ikke skal omskjære sine barn og ikke leve etter våre skikker.

22. Hva kan vi gjøre? Det vil bli alminnelig kjent at du er kommet.

23. Derfor skal du gjøre det vi nå sier deg. Vi har fire menn her som har avlagt et løfte.

24. Disse fire skal du ta med deg og la deg rense sammen med dem. Du skal ta på deg utgiftene for dette, så de kan klippe håret igjen, slik det er påbudt. Dermed vil alle skjønne at det ikke er noe i det de har hørt om deg, og at du selv lever slik at du holder loven.

25. Når det gjelder de hedningkristne, har vi skrevet til dem og gitt beskjed om at de skal holde seg borte fra hedensk offerkjøtt, fra blod, fra kjøtt av kvalte dyr og fra hor.»

26. Paulus tok mennene med seg og lot seg rense sammen med dem dagen etter. Så gikk han til templet for å melde fra når renselsestiden utløp og offeret for hver enkelt av dem skulle bæres fram.

27. De sju dagene var nesten gått da noen jøder fra Asia fikk se ham på tempelplassen. De hisset opp hele folkemassen, grep fatt i ham

28. og skrek: «Israelitter, kom og hjelp! Her er mannen som taler overalt og til alle mot folket og loven og dette hellige sted. Nå har han til og med tatt med seg grekere inn i helligdommen og vanhelliget dette sted.»

29. De hadde nemlig før sett efeseren Trofimus sammen med ham i byen og trodde nå at Paulus hadde tatt ham med seg til templet.

30. Uroen spredte seg over hele byen, og folk stimlet sammen. De grep Paulus og trakk ham ut fra tempelplassen, og med en gang ble portene stengt.

31. De holdt nesten på å slå ham i hjel da kommandanten for garnisonen fikk melding om at hele Jerusalem stod på ende.

32. Øyeblikkelig løp han med soldater og offiserer ned mot mengden. Da de så kommandanten og soldatene, holdt de opp med å slå Paulus.

33. Kommandanten gikk fram og lot folkene sine gripe Paulus og gav ordre til at han skulle bindes med to lenker. Så spurte han hvem han var, og hva han hadde gjort.

34. Men i folkemassen ropte noen ett, andre noe annet, og da det ikke var mulig å få skikkelig beskjed i alt levenet, befalte han at Paulus skulle føres inn i borgen.

35. De kom til trappen, men her måtte soldatene bære ham fordi mengden presset så voldsomt på.

36. For hele folkemassen fulgte etter og skrek: «Drep ham!»

37. De skulle til å gå inn i borgen da Paulus sa til kommandanten: «Får jeg lov å si deg noe?» Han svarte: «Kan du gresk?

38. Du er altså ikke den egypteren som for en tid siden laget opprør og førte de fire tusen knivstikkerne ut i ørkenen?»

39. Men Paulus sa: «Jeg er en jøde fra Tarsus i Kilikia og borger av denne ansette by. Jeg ber deg, gi meg lov til å tale til folket.»

40. Det fikk han lov til, og Paulus stilte seg på trappen og gav tegn med hånden til folket. Da det ble helt stille, talte han til dem på hebraisk: