Apostlenes gjerninger 22 N11BM

1. «Brødre og fedre, hør hva jeg har å si til mitt forsvar!»

2. Da de hørte at han talte på hebraisk, ble det enda stillere. Han fortsatte:

3. «Jeg er jøde, født i Tarsos i Kilikia, men oppvokst her i byen. Ved Gamaliels føtter har jeg fått grundig opplæring i fedrenes lov, og jeg har vært like brennende for Guds sak som dere alle er i dag.

4. Jeg har arrestert og latt fengsle både kvinner og menn, ja, helt inn i døden har jeg forfulgt tilhengerne av denne Veien.

5. Det kan både øverstepresten og hele Rådet bekrefte. De ga meg brev til våre brødre i Damaskus, og jeg reiste dit for å legge også dem som var der, i lenker og føre dem til Jerusalem for å få dem straffet.

6. Men da jeg var underveis og nærmet meg Damaskus ved middagstid, strålte det plutselig opp et lys fra himmelen rundt meg.

7. Jeg falt til jorden og hørte en stemme si til meg: ‘Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?’

8. Jeg spurte: ‘Hvem er du, Herre?’ Da sa han til meg: ‘Jeg er Jesus fra Nasaret, han som du forfølger.’

9. De som var sammen med meg, så lyset, men hørte ikke stemmen som talte til meg.

10. ‘Hva skal jeg gjøre, Herre?’ spurte jeg. Og Herren sa til meg: ‘Reis deg opp og gå inn i Damaskus. Der skal du få beskjed om alt du er utsett til å gjøre.’

11. På grunn av det blendende lyset kunne jeg ikke se, men de som var med meg, leide meg videre, så jeg kom til Damaskus.

12. Der var det en gudfryktig og lovtro mann, Ananias, som alle jødene på stedet hadde bare godt å si om.

13. Han kom og stilte seg foran meg og sa: ‘Saul, bror, bli seende!’ I samme stund kunne jeg se ham.

14. Han sa til meg: ‘Våre fedres Gud har bestemt deg til å kjenne hans vilje, til å se Den rettferdige og til å høre hans egen røst.

15. For du skal være hans vitne for alle mennesker om det du har sett og hørt.

16. Så hvorfor nøler du nå? Kom og la deg døpe og få syndene vasket bort mens du påkaller hans navn.’

17. Da jeg hadde vendt tilbake til Jerusalem og ba i tempelet, kom jeg i ekstase.

18. Jeg så Herren, og han sa til meg: ‘Skynd deg! Dra ut av Jerusalem så fort du kan, for de kommer ikke til å ta imot ditt vitnesbyrd om meg.’

19. Men jeg sa til ham: ‘Herre, de vet jo selv at jeg rundt om i synagogene fikk kastet dem som trodde på deg, i fengsel og lot dem piske.

20. Og da blodet rant fra Stefanus, ditt vitne, var jeg selv til stede. Jeg var enig med dem som drepte ham, og passet kappene deres.’

21. Men Herren sa: ‘Dra bort herfra, for jeg vil sende deg ut til hedninger langt borte.’»

22. Så langt hørte de på ham, men nå begynte de å rope: «Få ham bort fra jordens overflate! En slik mann bør ikke få leve!»

23. De skrek og veivet med kappene og kastet støv opp i luften.

24. Da befalte kommandanten at han skulle føres inn i borgen, og at han skulle forhøres under pisking, så de kunne få vite grunnen til at de skrek slik mot ham.

25. Men da de spente ham fast for å piske ham, spurte Paulus offiseren som var til stede: «Har dere lov til å piske en romersk borger før han har fått en dom?»

26. Da offiseren hørte det, gikk han til kommandanten og sa: «Hva er det du finner på? Denne mannen er jo romersk borger!»

27. Kommandanten gikk da selv til Paulus og sa: «Si meg, er du romersk borger?» «Ja», svarte han.

28. Kommandanten sa: «Det kostet meg mange penger å få den borgerretten.» «Jeg er født til min», svarte Paulus.

29. De som skulle forhøre ham, trakk seg da raskt unna. Også kommandanten ble redd da han forsto at han hadde lagt en romersk borger i lenker.

30. Neste dag ville kommandanten ha klar beskjed om hva jødene anklaget ham for. Derfor løste han Paulus fra lenkene og befalte at overprestene og hele Rådet skulle møtes. Så hentet han Paulus ned og førte ham fram for dem.