Apostlenes gjerninger 22 N78BM

1. «Brødre og fedre, hør hva jeg har å si til mitt forsvar!»

2. Da de hørte at han talte på hebraisk, ble det enda stillere. Han fortsatte:

3. Jeg er en jøde, født i Tarsus i Kilikia, men oppvokst her i byen. Ved Gamaliels føtter fikk jeg grundig opplæring i fedrenes lov, og jeg har brent for Guds sak som dere alle gjør det i dag.

4. Jeg har arrestert og latt fengsle både menn og kvinner, ja, til døden har jeg forfulgt tilhengerne av denne lære.

5. Det kan både øverstepresten og hele Rådet bekrefte. De gav meg brev til brødrene i Damaskus, og jeg reiste dit for å føre dem som var der, i lenker til Jerusalem og få dem straffet.

6. Men da jeg var underveis og nærmet meg Damaskus ved middagstid, strålte plutselig et lys fra himmelen opp rundt meg.

7. Jeg falt til jorden og hørte en røst si til meg: «Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?»

8. Jeg spurte: «Hvem er du, Herre?» Da sa han til meg: «Jeg er Jesus fra Nasaret, han som du forfølger.»

9. De som var sammen med meg, så lyset, men hørte ikke røsten som talte til meg.

10. «Hva skal jeg gjøre, Herre?» spurte jeg. Og Herren sa til meg: «Reis deg opp og gå inn i Damaskus. Der skal du få beskjed om alt du er utsett til å gjøre.»

11. På grunn av det blendende lyset kunne jeg ikke se, og de som var med meg, leide meg ved hånden så jeg kom inn i Damaskus.

12. Der var det en mann ved navn Ananias, som gudfryktig holdt seg til loven, og som alle jødene på stedet bare hadde godt å si om.

13. Han kom og stilte seg foran meg og sa: «Saul, bror, bli seende!» I samme stund kunne jeg se ham.

14. Han sa til meg: «Våre fedres Gud har utvalgt deg til å kjenne hans vilje, til å se Den Rettferdige og til å høre hans egen røst.

15. For du skal være hans vitne overfor alle mennesker om det du har sett og hørt.

16. Hvorfor nøler du? Kom og la deg døpe og få dine synder vasket bort, idet du påkaller hans navn.»

17. Da jeg hadde vendt tilbake til Jerusalem og bad i templet, kom jeg i henrykkelse.

18. Jeg så ham, og han sa til meg: «Skynd deg ut av Jerusalem så fort du kan, for de kommer ikke til å ta imot ditt vitnesbyrd om meg.»

19. Men jeg sa til ham: «Herre, de vet jo selv at jeg fikk kastet i fengsel dem som trodde på deg, og lot dem piske rundt om i synagogene.

20. Og da blodet rant fra Stefanus, ditt vitne, var jeg selv til stede. Jeg var enig med dem som drepte ham, og passet klærne deres.»

21. Men Herren sa: «Dra bort herfra, for jeg vil sende deg ut til hedningfolkene.»

22. Så langt hørte de på ham, men nå begynte de å rope: «Få denne bort fra jordens overflate! Han bør ikke få leve!»

23. De skrek og viftet med kappene sine og kastet støv opp i luften.

24. Da befalte kommandanten at han skulle føres inn i borgen, og at han skulle forhøres og piskes, så de kunne få vite grunnen til at de skrek slik mot ham.

25. Men da de spente ham fast for å piske ham, spurte Paulus offiseren som var til stede: «Har dere lov til å piske en romersk borger som ikke engang har fått dom?»

26. Da offiseren hørte det, gikk han til kommandanten og meldte: «Mannen er jo romersk borger. Hva er det du tenker på?»

27. Kommandanten gikk da selv til Paulus og sa: «Si meg, er du romersk borger?» «Ja,» svarte han.

28. Kommandanten sa: «Det kostet meg mange penger å få den borgerretten.» «Men jeg er født til min,» svarte Paulus.

29. De som skulle forhøre ham, trakk seg da raskt unna. Og kommandanten ble engstelig da han forstod at han hadde lagt en romersk borger i lenker.

30. Neste dag ville han ha klar beskjed om hva jødene anklaget ham for. Han løste ham derfor fra lenkene og befalte at overprestene og hele Rådet skulle møtes. Så hentet han Paulus og førte ham fram for dem.