Apostlenes gjerninger 23 BGO

1. Da så Paulus bestemt på Rådet og sa: «Menn og brødre, med utelukkende god samvittighet har jeg levd for Gud helt til denne dag.»

2. Øverstepresten Ananias ba da dem som sto ved siden av ham, om å slå ham på munnen.

3. Da sa Paulus til ham: «Gud vil slå deg, du hvitkalkede vegg! For du sitter her for å dømme meg etter loven, og så befaler du at jeg skal bli slått, stikk i strid med loven?»

4. De som sto der, sa da: «Spotter du Guds øversteprest?»

5. Da sa Paulus: «Jeg visste ikke, brødre, at han var øversteprest. For det står skrevet: Du skal ikke tale ondt om en høvdingblant ditt folk.»

6. Da Paulus visste at en del av dem var saddukeere og den andre delen var fariseere, ropte han ut i Rådet: «Menn og brødre, jeg er fariseer, sønn av en fariseer. Det er på grunn av håpet om de dødes oppstandelse jeg blir dømt!»

7. Da han hadde sagt dette, ble det uenighet mellom fariseerne og saddukeerne, og forsamlingen ble splittet.

8. For saddukeerne sier at det ikke er noen oppstandelse, og at det heller ikke finnes noen engel eller ånd. Men fariseerne bekjenner begge deler.

9. Da ble det høylytt roping. De skriftlærde fra fariseernes parti reiste seg og tok skarpt til orde. De sa: «Vi finner ikke noe ondt hos dette mennesket. Om det er slik at en ånd eller en engel har talt til ham, så la oss ikke stride mot Gud.»

10. Da det oppsto stor uenighet, fryktet kommandanten at Paulus skulle bli revet i stykker av dem. Derfor befalte han at soldatene skulle gå ned og ta ham fra dem med makt og føre ham inn i festningen.

11. Natten etter sto Herren hos ham og sa: «Vær ved godt mot, Paulus! For slik du har vitnet om Meg i Jerusalem, slik må du også vitne i Roma.»

12. Da det var blitt dag, slo noen av jødene seg sammen og avla ed for hverandre på at de verken ville spise eller drikke før de hadde drept Paulus.

13. Det var mer enn 40 som hadde vært med på denne sammensvergelsen.

14. De kom til øversteprestene og de eldste og sa: «Vi har avlagt en høytidelig ed for hverandre at vi ikke skal spise noe før vi har drept Paulus.

15. Derfor må nå dere, sammen med Rådet, foreslå for kommandanten at han skal føres ned til dere i morgen, som om dere ville gjøre grundigere undersøkelser om ham. Vi skal være klare til å drepe ham før han kommer fram.»

16. Da Paulus’ søstersønn fikk høre om deres bakhold, gikk han av sted og kom inn i festningen og fortalte det til Paulus.

17. Da tilkalte Paulus en av offiserene og sa: «Ta denne unge mannen med til kommandanten, for han har noe å fortelle.»

18. Så tok han ham med seg og førte ham til kommandanten og sa: «Fangen Paulus tilkalte meg og ba meg bringe denne unge mannen til deg. Han har noe å si deg.»

19. Da tok kommandanten ham ved hånden, gikk avsides og spurte i enerom: «Hva er det du har å fortelle?»

20. Han sa: «Jødene er blitt enige om å be deg føre Paulus ned til Rådet i morgen, som om de ville undersøke saken hans grundigere.

21. Men ikke gi etter for dem, for over 40 av dem ligger og venter på ham, menn som har sverget for hverandre at de verken vil spise eller drikke før de har drept ham. Nå er de klare og venter bare på din tillatelse.»

22. Så lot kommandanten den unge mannen gå bort og sa til ham: «Ikke fortell noen at du har avslørt dette for meg.»

23. Han kalte på to høvedsmenn og sa: «Gjør klar 200 soldater, 70 ryttere og 200 spydmenn, som kan dra til Cæsarea ved den tredje time om natten.

24. Sørg for et ridedyr som Paulus kan få ri på. Og før ham trygt til landshøvdingen Feliks.»

25. Han skrev et brev med dette innhold:

26. «Klaudius Lysias, til den høyst ærede landshøvding Feliks: Vær hilset!

27. Denne mannen ble grepet av jødene og holdt på å bli drept av dem. Jeg kom med noen soldater og reddet ham, etter at jeg hadde fått greie på at han var romersk borger.

28. Da jeg ønsket å få vite årsaken til at de anklaget ham, førte jeg ham fram for rådet deres.

29. Jeg fant ut at han var anklaget i forbindelse med spørsmål om deres egen lov, men de hadde ingenting å anklage ham for som fortjente død eller lenker.

30. Da det ble fortalt meg at jødene lå i bakhold og ventet på mannen, sendte jeg ham straks til deg, og jeg påla også dem som anklaget ham, at anklagene de hadde mot ham, skulle settes fram for deg. Lev vel!»

31. Da tok soldatene Paulus, og om natten førte de ham til Antipatris, slik de hadde fått ordre om.

32. Neste dag forlot de rytterne for at de skulle dra videre med ham, og selv vendte de tilbake til festningen.

33. Da de kom til Cæsarea og hadde overlevert brevet til landshøvdingen, førte de også Paulus fram for ham.

34. Da landshøvdingen hadde lest det, spurte han hvilken provins han kom fra. Da han hadde fått vite at Paulus var fra Kilikia,

35. sa han: «Jeg skal forhøre deg når anklagerne dine er kommet.» Han befalte at han skulle holdes i varetekt i borgen til Herodes.