Apostlenes gjerninger 23 N11BM

1. Paulus så rett på Rådet og sa: «Brødre, med helt god samvittighet har jeg levd mitt liv for Gud fram til i dag.»

2. Øverstepresten Ananias ga da ordre til dem som sto nærmest, om å slå ham på munnen.

3. Da sa Paulus til ham: «Gud skal slå deg, din kalkede vegg! Du sitter her og skal dømme meg etter loven, og så befaler du imot loven at jeg skal bli slått.»

4. De som sto der, sa: «Skjeller du ut Guds øversteprest?»

5. «Brødre, jeg visste ikke at han var øversteprest», sa Paulus, «for det står skrevet: Du skal ikke bruke skjellsord mot en fyrste i ditt folk.»

6. Paulus visste at den ene delen av Rådet var saddukeere og den andre fariseere, og han ropte til dem: «Brødre, jeg er selv fariseer og sønn av fariseere! Og jeg står anklaget for håpet om at de døde skal stå opp.»

7. Da han hadde sagt dette, ble det strid mellom fariseerne og saddukeerne, og flokken delte seg.

8. For saddukeerne hevder at det ikke er noen oppstandelse, og at det heller ikke finnes engler og ånder, mens fariseerne tror på begge deler.

9. De begynte å rope og skrike, og noen av de skriftlærde fra fariseerpartiet reiste seg og protesterte: «Vi finner ikke noe galt hos denne mannen. Tenk om det var en ånd eller en engel som talte til ham?»

10. Striden ble så voldsom at kommandanten fryktet de skulle slite Paulus i stykker. Han befalte soldatene å gå ned og rive Paulus ut av hendene deres og føre ham inn i borgen.

11. Natten etter sto Herren foran ham og sa: «Vær frimodig! Slik du har vitnet om meg i Jerusalem, må du også vitne i Roma.»

12. Neste morgen laget jødene en sammensvergelse mot Paulus. De sverget på at de verken ville spise eller drikke før de hadde drept ham.

13. Over førti mann var med i denne sammensvergelsen.

14. Disse gikk til overprestene og de eldste og sa: «Vi har sverget på at vi ikke vil smake mat eller drikke før vi har fått Paulus drept.

15. Nå må dere og Rådet anmode kommandanten om å sende ham ned til dere igjen. Lat som om dere vil granske saken hans nøyere. Vi står klar til å drepe ham før han når fram.»

16. Imidlertid fikk søstersønnen til Paulus nyss om dette bakholdet, og han gikk opp i borgen og fortalte Paulus om det.

17. Paulus sendte bud på en av offiserene og sa: «Før denne unge gutten til kommandanten, for han har noe å fortelle ham.»

18. Offiseren tok ham med seg til kommandanten og sa: «Fangen Paulus kalte på meg og ba meg føre denne unge gutten til deg. Han har noe å si deg.»

19. Da grep kommandanten ham i armen, tok ham til side og spurte: «Hva har du å fortelle meg?»

20. Han svarte: «Jødene har avtalt at de i morgen skal be deg bringe Paulus ned til Rådet. De skal late som om de vil granske saken hans nøyere.

21. Men du må ikke la deg overtale av dem. For mer enn førti mann av dem ligger på lur etter ham. De har sverget på at de verken skal spise eller drikke før de har fått ham drept. Nå holder de seg klar og venter på at du skal si ja.»

22. Kommandanten lot gutten gå, men ga streng beskjed: «Du må ikke røpe for noen at du har fortalt meg dette.»

23. Han kalte til seg et par av offiserene og sa: «Sørg for at to hundre soldater er klare til å dra til Cæsarea i natt, etter den tredje time, sammen med sytti ryttere og to hundre lettvæpnede menn.

24. Og skaff ridedyr, så de kan få Paulus trygt fram til landshøvdingen Feliks.»

25. Så skrev han et brev med følgende innhold:

26. «Claudius Lysias hilser den høyt ærede landshøvding Feliks.

27. Denne mannen hadde jødene grepet, og de holdt på å slå ham i hjel da jeg kom med soldatene. Da jeg fikk vite at han var romersk borger, førte jeg ham i sikkerhet.

28. Så tok jeg ham ned til Rådet deres fordi jeg ville ha rede på hvorfor de anklaget ham.

29. Jeg fant ut at anklagen dreide seg om spørsmål i forbindelse med deres lov og ikke gjaldt noe som fortjener dødsstraff eller fengsel.

30. Jeg sender ham til deg fordi jeg har fått melding om at det er laget en sammensvergelse mot mannen. Jeg har også gitt anklagerne beskjed om at de får vende seg til deg i denne saken.»

31. Soldatene utførte ordren og tok Paulus med seg for å bringe ham til Antipatris om natten.

32. Dagen etter vendte de tilbake til borgen, mens rytterne dro videre med ham.

33. Da de nådde Cæsarea, leverte de brevet til landshøvdingen og førte Paulus fram for ham.

34. Han leste det og spurte hvilken provins han kom fra. Da han fikk vite at det var Kilikia,

35. sa han: «Jeg skal forhøre deg når anklagerne dine er kommet.» Så ga han ordre om at han skulle sitte i varetekt i slottsborgen til Herodes.