Apostlenes gjerninger 23 N78BM

1. Paulus så rett på rådsmedlemmene og sa: «Brødre, det er med helt god samvittighet for Gud jeg har levd mitt liv like til i dag.»

2. Øverstepresten Ananias gav da ordre til dem som stod nærmest om å slå ham på munnen.

3. Da sa Paulus til ham: «Gud skal slå deg, du kalkede vegg! Du sitter her og skal dømme meg etter loven, og så bryter du loven ved å befale at jeg skal bli slått.»

4. De som stod der, sa: «Skjeller du ut Guds øversteprest?»

5. «Brødre, jeg visste ikke at han er øversteprest,» sa Paulus, «for det står skrevet: Du skal ikke bruke skjellsord mot en høvding i ditt folk.»

6. Paulus visste at den ene del av Rådet var saddukeere og den annen fariseere, og han ropte til dem: «Brødre, jeg er en fariseer fra en familie av fariseere! Og jeg står anklaget for håpet om de dødes oppstandelse.»

7. Da han sa dette, ble det strid mellom fariseere og saddukeere, og forsamlingen ble splittet.

8. For saddukeerne hevder at det ikke er noen oppstandelse, og at det heller ikke finnes engler og ånder, mens fariseerne tror på begge deler.

9. Nå begynte de å skrike i munnen på hverandre, og noen av de skriftlærde fra fariseerpartiet reiste seg og protesterte. «Vi finner ikke noe galt hos denne mannen. Tenk om det var en ånd eller en engel som talte til ham.»

10. Striden ble så voldsom at kommandanten fryktet for at de skulle rive Paulus i stykker. Han befalte soldatene å gå ned og føre Paulus bort og ta ham inn i borgen.

11. Natten etter stod Herren foran ham og sa: «Vær frimodig! Slik du har vitnet om meg i Jerusalem, skal du også vitne i Roma.»

12. Neste morgen laget jødene en sammensvergelse mot Paulus; de sverget på at de verken ville spise eller drikke før de hadde drept ham.

13. Over førti mann var med i denne sammensvergelsen.

14. Disse gikk til overprestene og de eldste og sa: «Vi har sverget på at vi ikke vil smake mat, før vi har drept Paulus.

15. Nå må dere og Rådet anmode kommandanten om å sende ham til dere igjen. Lat som om dere vil granske saken hans nøyere. Så skal vi holde oss klar til å drepe ham før han når fram.»

16. Imidlertid fikk søstersønnen til Paulus nyss om dette bakholdet, og han gikk opp i borgen og fortalte Paulus om det.

17. Paulus sendte bud på en av offiserene og sa: «Før denne unge gutten til kommandanten, for han har noe å melde ham.»

18. Han tok ham da med seg og førte ham til kommandanten og sa: «Fangen Paulus kalte på meg og bad meg føre denne unge gutten til deg. Han har noe å si deg.»

19. Da tok kommandanten ham i armen, førte ham avsides og spurte: «Hva har du å fortelle meg?»

20. Han svarte: «Jødene har avtalt at de i morgen skal be deg bringe Paulus ned til Rådet. De skal late som om de vil granske saken hans nøyere.

21. Men du må ikke la deg overtale av dem. For mer enn førti mann av dem ligger på lur etter ham. De har sverget på at de verken skal spise eller drikke før de har drept ham. Nå holder de seg klar og venter på at du skal si ja.»

22. Kommandanten lot gutten gå, men gav streng beskjed: «Du må ikke røpe for noen at du har fortalt meg dette.»

23. Han kalte til seg et par av offiserene og sa: «Sørg for at 200 soldater er klar til å dra til Cæsarea etter den tredje time i natt. Ta med 70 ryttere og 200 lettvæpnede menn,

24. og skaff ridedyr så de kan få Paulus trygt fram til landshøvdingen Feliks.»

25. Så skrev han et brev med følgende innhold:

26. Claudius Lysias hilser den høyt ærede landshøvding Feliks.

27. Denne mannen hadde jødene grepet, og de holdt på å slå ham i hjel da jeg kom med soldatene. Jeg fikk vite at han var romersk borger og reddet ham.

28. Så førte jeg ham ned til deres Råd fordi jeg ville ha rede på hvorfor de anklaget ham.

29. Jeg fant ut at anklagen dreide seg om spørsmål i forbindelse med deres lov og ikke gjelder noe som fortjener dødsstraff eller fengsel.

30. Men da jeg har fått melding om at det er laget en sammensvergelse mot mannen, sender jeg ham til deg. Jeg har også gitt anklagerne beskjed om at de får vende seg til deg i denne saken.

31. Soldatene utførte ordren og tok Paulus med seg for å bringe ham til Antipatris om natten.

32. Dagen etter vendte de tilbake til borgen, mens rytterne drog videre med ham.

33. Da de nådde Cæsarea, leverte de brevet til landshøvdingen og førte Paulus fram for ham.

34. Han leste det og spurte hvilken provins han kom fra. Da han fikk rede på at det var Kilikia,

35. sa han: «Jeg skal forhøre deg når dine anklagere er kommet.» Så gav han ordre om at han skulle sitte i varetekt i slottsborgen til Herodes.