Apostlenes gjerninger 28 N78BM

1. Da vi var reddet, fikk vi greie på at øya hette Malta.

2. Innbyggerne der var svært hjelpsomme mot oss. De tok seg av oss alle sammen og tente et bål, for det regnet, og det var kaldt.

3. Paulus hadde sanket sammen en haug med kvister og lagt på bålet. Da krøp en orm ut på grunn av heten, og den bet seg fast i hånden hans.

4. Da innbyggerne så dyret henge ned fra hånden hans, sa de til hverandre: «Den mannen er sikkert en morder, siden rettferdighetens gudinne ikke lar ham leve, enda han er reddet fra havet.»

5. Men Paulus ristet ormen av seg og inn i ilden uten å ha mén av det.

6. De ventet bare at han skulle hovne opp eller straks falle død om. Da de hadde ventet lenge uten å se at det skjedde noe uvanlig med ham, slo de helt om og sa at han måtte være en gud.

7. I nærheten av dette stedet lå det et gods som den fremste mannen på øya eide, han hette Publius. Han tok vennlig imot oss som sine gjester i tre dager.

8. Far til Publius lå akkurat da syk, plaget av feber og dysenteri. Paulus gikk inn til ham, bad og la sine hender på ham og helbredet ham.

9. Etter dette kom også de andre på øya som var syke, og de ble helbredet.

10. De gjorde stor ære på oss, og da vi reiste, forsynte de oss med det vi trengte.

11. Tre måneder senere seilte vi videre med et skip som hadde ligget i vinteropplag på øya. Det var fra Aleksandria og hadde tvillingene som skipsmerke.

12. Vi anløp Syrakus, hvor vi lå tre dager,

13. og seilte videre derfra langs kysten fram til Regium. Dagen etter fikk vi sønnavind og nådde Puteoli på to dager.

14. Her støtte vi på brødre, som bad oss bli hos dem en uke. Og så kom vi til Roma.

15. Brødrene der hadde fått høre om oss og møtte oss helt ute ved Forum Appii og Tres Tabernæ. Paulus takket Gud da han så dem, og fikk nytt mot.

16. Da vi var kommet inn i Roma, fikk Paulus tillatelse til å bo privat sammen med den soldaten som skulle overvåke ham.

17. Tre dager senere kalte han sammen de ledende menn blant jødene. Da de var samlet, sa han til dem: «Brødre, jeg har ikke gjort noe galt mot vårt folk eller mot fedrenes skikker, og likevel kommer jeg som en fange fra Jerusalem, hvor jeg ble utlevert til romerne.

18. De forhørte meg og ville løslate meg, fordi jeg ikke hadde gjort noe som fortjente dødsstraff.

19. Men jødene satte seg imot det, og da ble jeg tvunget til å innanke min sak for keiseren, uten at det betyr at jeg anklager mitt folk.

20. Av denne grunn har jeg bedt dere komme hit, for at jeg kan treffe dere og snakke med dere. For jeg bærer disse lenker på grunn av Israels håp.»

21. De svarte: «Vi har ikke fått noe brev om deg fra Judea. Heller ikke er noen av brødrene kommet hit for å melde fra eller gi beskjed om at det er noe galt med deg.

22. Men vi vil gjerne høre av deg hva for meninger du har. For vi vet i alle fall så meget om denne sekten at den overalt støter på motstand.»

23. De avtalte en dag med ham og kom dit hvor han bodde; de var enda flere enn første gang. Han forklarte alt for dem og vitnet om Guds rike. Ut fra Moseloven og profetene forsøkte han å overbevise dem om Jesus, fra tidlig morgen til sent på kveld.

24. Noen av dem lot seg overbevise av hans ord, mens andre var vantro.

25. De kunne ikke bli enige og gikk fra hverandre, mens Paulus sa dette ene ord: «Det var rett, det som Den Hellige Ånd talte gjennom profeten Jesaja til deres fedre:

26. Gå og si til dette folket: Dere skal høre og høre ¬og ikke forstå, se og se og ikke skjelne.

27. For dette folks hjerte ¬er blitt sløvt. Ørene deres er blitt ¬tunghørte, og øynene har de lukket til, så de ikke ser ¬med øynene, ikke hører med ørene, ikke forstår med hjertet, og ikke vender om, så jeg får lege dem.

28. Så skal dere vite at denne Guds frelse er sendt til folkeslagene, og de skal høre.»

29. Da han hadde sagt dette, gikk jødene bort mens de diskuterte heftig med hverandre.

30. To hele år levde Paulus i huset han hadde leid seg inn i, og han tok imot alle som kom til ham.

31. Han forkynte Guds rike og lærte frimodig om Herren Jesus Kristus uten at noen hindret ham.