Apostlenes gjerninger 7 BGO

1. Da sa øverstepresten: «Stemmer dette?»

2. Stefanus svarte: «Brødre og fedre, hør: Herlighetens Gud åpenbarte seg for vår far Abraham da han var i Mesopotamia, før han bosatte seg i Karan.

3. Han sa til ham: ‘Dra ut fra landet ditt og fra slekten din, og dra til landet som Jeg vil vise deg.’

4. Så dro han ut fra kaldeernes land og bosatte seg i Karan. Da hans far var død, flyttet Han ham derfra til dette landet dere nå bor i.

5. Gud ga ham ingen arv i det, ikke engang nok til å sette foten på. Men selv om Abraham ikke hadde barn, lovte Gud å gi landet som eiendom til ham og hans slekt etter ham.

6. Men Gud talte på denne måten: Hans etterkommere skulle bo i et fremmed land, og der skulle de gjøre dem til slaver og undertrykke dem i 400 år.

7. ‘Det folket de skal trelle under, vil Jeg dømme’, sa Gud. ‘Og deretter skal de komme ut og tjene Meg på dette sted.’

8. Han ga ham omskjærelsens pakt. Så ble Abraham far til Isak og omskar ham den åttende dagen. Og Isak ble far til Jakob, og Jakob til de tolv patriarkene.

9. Patriarkene ble misunnelige på Josef og solgte ham til Egypt. Men Gud var med ham.

10. Han fridde ham ut fra alle trengslene hans og ga ham nåde og visdom i møte med Farao, kongen i Egypt. Han gjorde ham til høvding over Egypt og over hele sitt hus.

11. Det kom en hungersnød og stor trengsel over hele Egypts og Kanaans land, og våre fedre fikk ikke tak i mat.

12. Da Jakob hørte at det var korn i Egypt, sendte han ned våre fedre først.

13. Den andre gangen ga Josef seg til kjenne for brødrene sine, og Josefs slekt ble kjent for Farao.

14. Så sendte Josef bud og kalte til seg sin far Jakob og hele sin slekt, 75 personer.

15. Jakob dro ned til Egypt. Han døde, både han og våre fedre.

16. De ble båret tilbake til Sikem og lagt i den graven Abraham hadde kjøpt for en bestemt pengesum fra sønnene til Hamor, far til Sikem.

17. Men da det nærmet seg tiden for det løftet Gud hadde sverget til Abraham, vokste folket og ble stort i Egypt,

18. helt til en annen konge sto fram, en som ikke kjente Josef.

19. Denne mannen behandlet vårt folk svikefullt, undertrykte våre forfedre og fikk dem til å sette ut de nyfødte barna, slik at de ikke skulle leve opp.

20. På denne tiden ble Moses født, og han var til behag for Gud. Og han ble oppfostret i sin fars hus i tre måneder.

21. Men etter at han var satt ut, tok Faraos datter ham inn og fostret ham opp som sin egen sønn.

22. Moses ble opplært i all egypternes visdom, og ble mektig i ord og gjerninger.

23. Da han var 40 år gammel, ble det lagt på hans hjerte å besøke sine brødre, Israels etterkommere.

24. Da han så en av dem lide urett, forsvarte han ham og hevnet ham som ble undertrykt, og han slo egypteren i hjel.

25. Han tenkte nemlig at hans brødre skulle forstå at Gud ville gi dem frelse ved hans hånd, men de forsto ikke det.

26. Og den neste dagen så han dem slåss. Han prøvde å forlike dem ved å si: ‘Menn, dere er brødre. Hvorfor gjør dere urett mot hverandre?’

27. Han som gjorde urett mot sin neste, skjøv ham vekk og sa: ‘Hvem gjorde deg til hersker og dommer over oss?

28. Du vil vel ikke drepe meg, slik du drepte egypteren i går?’

29. På grunn av dette svaret flyktet Moses og ble boende som fremmed i landet Midjan, der han fikk to sønner.

30. Da 40 år var gått, åpenbarte Herrens Engel seg for ham i flammende ild i en tornebusk. Det var i ørkenen ved Sinaifjellet.

31. Da Moses så den, undret han seg over synet. Da han gikk nærmere for å se, kom Herrens røst til ham,

32. og sa: ‘Jeg er dine fedres Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud.’ Moses skalv og våget ikke å se på.

33. Og Herren sa til ham: ‘Ta sandalene av dine føtter, for stedet der du står, er hellig jord.

34. Jeg har sannelig sett undertrykkelsen av Mitt folk som er i Egypt. Jeg har hørt deres klage og er kommet for å utfri dem. Kom nå, Jeg vil sende deg til Egypt.’

35. Denne Moses som de forkastet da de sa: ‘Hvem har gjort deg til høvding og dommer?’, er den Gud sendte til å være både høvding og befrier ved den Engels hånd som åpenbarte seg for ham i tornebusken.

36. Moses førte dem ut etter at han hadde gjort under og tegn i landet Egypt, i Rødehavet og i ørkenen i 40 år.

37. Dette er den Moses som sa til Israels etterkommere: ‘En Profet som meg vil Herren deres Gud oppreise for dere fra deres brødre. Ham skal dere høre på!’

38. Han er det som sto fram i forsamlingen i ørkenen, sammen med Engelen som talte til ham på Sinaifjellet, og sammen med våre fedre. Det var han som mottok de levende ord, for å gi dem til oss,

39. han som våre fedre ikke ville lyde, men forkastet. I sine hjerter vendte de tilbake til Egypt

40. og sa til Aron: ‘Lag guder til oss som kan gå foran oss. For denne Moses som førte oss ut av landet Egypt, ham vet vi ikke hva det har hendt med.’

41. I de dager lagde de en kalv og bar fram offer til avgudsbildet og gledet seg over sine egne henders verk.

42. Så vendte Gud seg bort og overga dem til å tilbe himmelens hær, slik det er skrevet i profetenes bok: Bar dere vel slaktoffer og offergaver fram for Meg i de 40 årene i ørkenen, du Israels hus?

43. Dere tok også med Moloks tabernakel og stjernen til deres gud Remfan , gudebilder dere lagde for å tilbe. Jeg vil bortføre dere bortenfor Babel.

44. Vitnesbyrdets telt var hos våre fedre i ørkenen, slik Gud hadde bestemt. Han hadde pålagt Moses å lage det etter det forbildet som han hadde sett.

45. Dette mottok våre fedre i sin tid som arv; sammen med Josva førte de det også inn i det landet som var tatt i eie av folkeslagene, dem som Gud drev ut for våre fedres ansikt i tiden fram til Davids dager,

46. David som fant nåde for Gud og ba om å finne et bosted for Jakobs Gud.

47. Det var Salomo som bygde et hus for Ham.

48. Men Den Høyeste bor ikke i templer lagd med hender, slik profeten sier:

49. «Himmelen er Min trone, og jorden er Min fotskammel. Hva slags hus vil dere bygge for Meg? sier Herren, eller hvor er Mitt hvilested?

50. Har ikke Min hånd gjort alt dette?»

51. Dere som er så stivnakket og uomskåret både på hjerte og ører! Dere står alltid Den Hellige Ånd imot. Slik deres fedre gjorde, gjør dere også.

52. Hvem av profetene ble ikke forfulgt av deres fedre? De drepte dem som på forhånd forkynte om Den Rettferdiges komme. Dere ble nå de som forrådte Ham og ble Hans drapsmenn,

53. dere som har mottatt loven ved englers anvisning og ikke har holdt den.»

54. Da de hørte dette, stakk det dem dypt i hjertet, og de skar tenner mot ham.

55. Men han skuet opp mot Himmelen, fylt av Den Hellige Ånd. Han så Guds herlighet og Jesus som sto ved Guds høyre hånd,

56. og sa: «Se! Jeg ser Himmelen åpnet og Menneskesønnen stående ved Guds høyre hånd!»

57. Da ropte de høyt, holdt seg for ørene og sprang mot ham alle som én.

58. De drev ham ut av byen og steinet ham. Vitnene la klærne sine ved føttene til en ung mann som het Saulus.

59. De steinet Stefanus mens han påkalte Gud og sa: «Herre Jesus, ta imot min ånd!»

60. Så knelte han ned og ropte høyt: «Herre, tilregn dem ikke denne synden!» Da han hadde sagt dette, sovnet han inn.