Apostlenes gjerninger 7 N78BM

1. Da spurte øverstepresten: «Er dette sant?»

2. Og Stefanus svarte: Hør på meg, brødre og fedre! Herlighetens Gud viste seg for vår far Abraham mens han bodde i Mesopotamia, før han slo seg ned i Karan.

3. Han sa til ham: Dra bort fra ditt land og din slekt til det land jeg vil vise deg.

4. Da reiste han fra Kaldeerlandet og bosatte seg i Karan, og etter at hans far var død, lot Gud ham flytte derfra til dette landet dere nå bor i.

5. Han gav ham ikke noen egen jord der, ikke så mye som en fotsbredd, men han lovte at han og hans ætt skulle få overta landet til odel og eie, enda han ikke hadde barn.

6. Og Gud sa til ham at hans ætt skulle leve som innflyttere i et fremmed land, hvor de skulle være treller og lide vondt i fire hundre år.

7. Men det folk de skal trelle for, vil jeg dømme, sa Gud, og så skal de dra ut og holde gudstjeneste på dette sted.

8. Siden gav Gud ham omskjærelsens pakt, og han ble far til Isak og omskar ham på den åttende dag. Isak ble far til Jakob, og Jakob til de tolv stamfedre.

9. Fedrene ble misunnelige på Josef og solgte ham til Egypt. Men Gud var med ham

10. og reddet ham gjennom alle vanskeligheter. Han lot ham vinne gunst og ry for visdom hos farao, egypterkongen, og denne satte ham til å styre Egypt og hele sitt hus.

11. Så rammet hungersnød hele Egypt og Kanaan, og nøden var stor. Våre fedre fikk ikke tak i mat.

12. Da Jakob hørte at det skulle være korn i Egypt, sendte han våre fedre dit for første gang.

13. Andre gangen de kom, gav Josef seg til kjenne for sine brødre, og farao fikk vite om Josefs slekt.

14. Da sendte Josef bud etter sin far Jakob og hele familien; syttifem mennesker var det han kalte til seg.

15. Så reiste Jakob ned til Egypt, og der døde både han og våre fedre.

16. De ble ført til Sikem og lagt i den graven Abraham hadde kjøpt av Hamors sønner i Sikem og betalt med sølv.

17. Tiden nærmet seg da Gud skulle innfri det løfte han hadde gitt Abraham, og folket hadde vokst og var blitt tallrikt i Egypt.

18. En ny konge kom til makten i Egypt, og han kjente ikke Josef.

19. Han fór med list mot vårt folk, mishandlet våre fedre og tvang dem til å sette ut spedbarna sine så de ikke skulle leve opp.

20. På den tid ble Moses født. Han var et vakkert barn og behaget Gud. Tre måneder ble han oppfostret i farens hus.

21. Så ble han satt ut, men faraos datter fant ham og oppdrog ham som en sønn.

22. Slik ble Moses opplært i all egyptisk visdom, og han utmerket seg både i tale og handling.

23. Da han hadde fylt førti år, fikk han lyst til å se hvordan det gikk hans brødre, israelittene.

24. Og da han så en som ble mishandlet og led urett, forsvarte han ham og slo egypteren i hjel, så mannen fikk sin rett.

25. Han trodde at hans landsmenn skulle forstå at Gud ville bruke ham til å redde dem, men de skjønte det ikke.

26. Neste dag støtte han på to menn som sloss, og han prøvde å forlike dem og sa: «Menn, dere er jo brødre! Hvordan kan dere gjøre ondt mot hverandre?»

27. Men han som hadde gjort urett mot sin landsmann, skubbet ham til side og sa: «Hvem har satt deg til høvding og dommer over oss?

28. Du vil kanskje slå meg i hjel, slik du gjorde med egypteren i går?»

29. Dette svaret fikk Moses til å flykte, og han slo seg ned som innflytter i Midjan, hvor han ble far til to sønner.

30. Da førti år var gått, viste en engel seg for ham i ørkenen ved Sinai-fjellet, i flammen fra en brennende tornebusk.

31. Moses så dette synet og undret seg. Da han gikk nærmere for å se etter, lød Herrens stemme:

32. Jeg er dine fedres Gud, Abrahams og Isaks og Jakobs Gud. Men Moses skalv av redsel og våget ikke å se opp.

33. Da sa Herren til ham: Ta dine sko av deg! For det stedet du står på, er hellig jord.

34. Jeg har sett hvordan mitt folk blir mishandlet i Egypt, og har hørt deres klage, og jeg har steget ned for å befri dem. Kom, for nå sender jeg deg til Egypt.

35. Denne Moses som de fornektet da de sa: Hvem har gjort deg til leder og dommer? – nettopp ham sendte Gud som leder og redningsmann, og til hjelp skulle han ha engelen som viste seg for ham i tornebusken.

36. Moses var det som førte dem ut og gjorde under og tegn i Egypt, ved Rødehavet og førti år i ørkenen.

37. Han var det som sa til Israels barn: Gud skal sende dere en profet som meg, en av deres egne brødre.

38. Denne Moses var sammen både med engelen som talte til ham fra Sinai-fjellet, og med våre fedre da de var forsamlet i ørkenen. Han mottok levende ord for å gi dem til oss.

39. Men våre fedre ville ikke lyde ham. De avviste ham og ønsket seg tilbake til Egypt

40. og sa til Aron: «Lag oss guder som kan gå foran oss. For vi vet ikke hvor det er blitt av denne Moses som førte oss ut av Egypt.»

41. På den tid laget de kalven og ofret til denne avguden og jublet over et verk av menneskehender.

42. Men Gud vendte seg fra dem og lot dem tilbe himmelens hær, slik det står skrevet i profetenes bok: Bar dere fram for meg ¬slaktoffer og gaver de førti år i ørkenen, ¬Israels ætt?

43. Nei, Moloks telt bar dere på og guden Romfas stjerne, bilder dere laget ¬for å tilbe dem. Men jeg vil flytte dere ¬bortenfor Babylon.

44. I ørkenen hadde våre fedre vitnesbyrdets telt. Han som talte til Moses, hadde gitt befaling om det; Moses skulle lage det etter det forbilde han fikk se.

45. Våre fedre overtok det, og under Josva førte de det med seg inn i det land de fikk i eie etter de folkeslag som Gud drev bort foran dem. Slik var det inntil Davids dager.

46. Han fant nåde hos Gud, og han bad om å få finne en bolig for Jakobs ætt.

47. Det ble Salomo som bygde et hus for Gud.

48. Men Den Høyeste bor ikke i noe som er bygd av menneskehånd. For slik taler profeten:

49. Himmelen er min trone, og jorden er en skammel ¬for mine føtter. Hva slags hus kan dere bygge ¬for meg, sier Herren, eller hvor er stedet ¬jeg kan hvile?

50. Har ikke min hånd skapt ¬alt dette?

51. Stivnakker som dere er, og uomskåret både på hjerte og ører! Alltid står dere Den Hellige Ånd imot, som deres fedre, så også dere.

52. Har det noen gang vært en profet som fedrene deres ikke forfulgte? De drepte dem som forut forkynte at Den Rettferdige skulle komme. Og nå har dere forrådt og myrdet ham,

53. dere som fikk loven overgitt ved påbud fra engler, men ikke har holdt den.

54. Da de hørte dette, ble de så forbitret at de skar tenner mot ham.

55. Men Stefanus var fylt av Den Hellige Ånd og rettet blikket mot himmelen, og der så han Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd.

56. Da sa han: «Jeg ser himmelen åpen og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd.»

57. Men da skrek de høyt og holdt seg for ørene, og alle som en stormet de mot ham.

58. De drev ham foran seg utenfor byen og steinet ham. Vitnene la klærne sine ved føttene til en ung mann som hette Saulus.

59. Mens de steinet Stefanus, bad han og sa: «Herre Jesus, ta imot min ånd.»

60. Så falt han på kne og ropte med kraftig stemme: «Herre, tilregn dem ikke denne synd.» Med disse ord sovnet han inn i døden.