Apostlenes gjerninger 8 NB

1. Og Saulus samtykte i mordet på ham. Samme dag brøt det løs en stor forfølgelse mot menigheten i Jerusalem, og alle unntatt apostlene ble spredt utover bygdene i Judea og Samaria.

2. Men noen gudfryktige menn begravde Stefanus og holdt en stor veklage over ham.

3. Men Saulus herjet menigheten. Han trengte inn i hus etter hus og slepte ut både menn og kvinner og fikk dem kastet i fengsel.

4. De som nå var blitt spredt, dro omkring og forkynte evangeliets ord.

5. Filip kom da ned til en by i Samaria og forkynte Kristus for dem.

6. De ga alle akt på det som ble sagt av Filip, da de hørte og så de tegnene han gjorde.

7. For det var mange som hadde urene ånder, og de for ut av dem med høye skrik. Og mange vanføre og lamme ble helbredet.

8. Og det ble stor glede der i byen.

9. Men en mann som hette Simon, hadde fra før av vært i byen og drevet trolldom, og han hadde satt folket i Samaria i stor undring. Han utga seg selv for å være noe stort.

10. Og alle, både små og store, lyttet til ham, og de sa: Han er Guds kraft som kalles den store.

11. De ga akt på ham fordi han i lang tid hadde satt dem i undring ved trolldomskunstene sine.

12. Men da de nå trodde Filip, som forkynte dem evangeliet om Guds rike og Jesu Kristi navn, så lot de seg døpe, både menn og kvinner.

13. Og Simon tok ved troen han også. Og da han var blitt døpt, holdt han seg stadig til Filip. Han var ute av seg av undring da han så de tegnene og de store undergjerningene som ble gjort.

14. Men da apostlene som var i Jerusalem, hørte at Samaria hadde tatt imot Guds ord, sendte de Peter og Johannes til dem.

15. De kom dit ned og ba for dem, at de måtte få Den Hellige Ånd.

16. For Ånden var ennå ikke falt på noen av dem, de var bare døpt til Herren Jesu navn.

17. Nå la de hendene på dem, og de fikk Den Hellige Ånd.

18. Men da Simon så at Ånden ble gitt ved apostlenes håndspåleggelse, kom han til dem med penger

19. og sa: Gi også meg denne makt, at den jeg legger hendene mine på, må få Den Hellige Ånd!

20. Men Peter sa til ham: Måtte ditt sølv følge med deg til fortapelsen, fordi du tenkte å kjøpe Guds gave for penger!

21. Du har ingen lodd eller del i dette ordet, for ditt hjerte er ikke rett for Gud.

22. Omvend deg derfor fra denne din ondskap, og be Herren om at kanskje ditt hjertes tanke måtte bli deg tilgitt!

23. For jeg ser at du ligger i bitterhets galle og i urettferdighets lenker.

24. Da svarte Simon og sa: Be dere til Herren for meg, for at ikke noe av det dere har sagt, må komme over meg!

25. Etter at de nå hadde vitnet og talt Herrens ord, vendte de tilbake til Jerusalem. Og de forkynte evangeliet i mange av samaritanernes byer.

26. Men en Herrens engel talte til Filip og sa: Bryt opp og dra mot sør på den veien som går ned fra Jerusalem til Gasa. Denne veien er øde.

27. Filip brøt opp og dro av sted. Og se, en etiopisk hoffmann, en mektig embetsmann som hadde tilsyn med skattkammeret hos den etiopiske dronning Kandake, var kommet til Jerusalem for å tilbe.

28. Han var nå på hjemvei, og satt i vognen sin og leste profeten Jesaja.

29. Da sa Ånden til Filip: Gå dit bort og hold deg nær til den vognen!

30. Filip løp da borttil, og hørte at han leste profeten Jesaja, og sa: Skjønner du det du leser?

31. Han svarte: Hvordan skulle jeg vel kunne det når ingen rettleder meg? Og han ba Filip stige opp og sette seg sammen med ham.

32. Men det avsnittet i Skriften som han leste, var dette: Som et får ble han ført bort for å slaktes, og lik et lam som er stumt for den som klipper det, slik åpner han ikke sin munn.

33. I hans fornedrelse ble dommen over ham tatt bort. Hvem kan fortelle om hans ætt? For hans liv blir tatt bort fra jorden.

34. Hoffmannen sa da til Filip: Jeg ber deg si meg: Hvem er det profeten sier dette om? Er det om seg selv eller om en annen?

35. Da tok Filip til orde, og idet han gikk ut fra dette skriftstedet, forkynte han evangeliet om Jesus for ham.

36. Mens de nå kjørte fram langs veien, kom de til et sted hvor det var vann, og hoffmannen sa: Se, her er vann, hva er til hinder for at jeg blir døpt?

37. Filip sa: Tror du av hele ditt hjerte, så kan det skje. Men han svarte og sa: Jeg tror at Jesus Kristus er Guds Sønn!

38. Så bød han å stanse vognen. Og de steg begge ned i vannet, både Filip og hoffmannen, og han døpte ham.

39. Men da de steg opp av vannet, rykket Herrens Ånd Filip bort, og hoffmannen så ham ikke lenger, for han dro sin vei med glede.

40. Men Filip ble funnet i Asjdod. Han dro gjennom alle byene og forkynte evangeliet, helt til han kom til Cæsarea.