Profeten Daniel 10 BGO

1. I det tredje regjeringsåret til Kyros, Persias konge, ble et ord åpenbart for Daniel, han som var kalt Beltsasar. Ordet er sant, og det taler om en stor krig. Han forsto ordet, og han fikk forstand på synet.

2. I de dagene sørget jeg, Daniel, i tre hele uker.

3. Jeg spiste ikke godt brød, verken kjøtt eller vin kom i min munn. Jeg salvet meg heller ikke før tre hele uker var gått.

4. På den tjuefjerde dagen i den første måneden, mens jeg var ved bredden av den store elven, Hiddekel,

5. løftet jeg blikket, og se, der sto det en mann kledd i linklær. Han hadde et gullbelte fra Ufas spent rundt livet.

6. Kroppen hans var som beryll, ansiktet hans lyste som lyn, øynene hans som flammende fakler, armene og beina så ut som blankpusset bronse, og lyden av ordene hans lik lyden av en folkeskare.

7. Bare jeg, Daniel, så synet. De mennene som var sammen med meg, så ikke synet. Men det falt stor frykt over dem, så de flyktet av sted for å gjemme seg.

8. Derfor ble jeg alene igjen. Da jeg så dette store synet, hadde jeg ingen styrke igjen. Jeg ble likblek og kraftløs.

9. Men jeg hørte lyden av hans ord. Mens jeg hørte lyden, lå jeg på mitt ansikt i dyp søvn, med ansiktet mot jorden.

10. Se, en hånd rørte ved meg. Den fikk meg skjelvende opp på mine knær og håndflater.

11. Han sa til meg: «Daniel, du høyt elskede mann, legg vinn på å forstå ordene jeg taler til deg. Stå opp, for jeg er sendt til deg.» Mens han talte dette ordet til meg, reiste jeg meg skjelvende opp.

12. Så sa han: «Frykt ikke, Daniel, for fra den første dagen du overga ditt hjerte til å forstå og til å ydmyke deg for din Guds ansikt, er dine ord blitt hørt. Jeg har kommet på grunn av dine ord.

13. Men fyrsten over Persias kongerike sto meg imot i 21 dager. Men se, Mikael, en av de fremste fyrstene, kom for å hjelpe meg, for jeg var blitt igjen der alene med Persias konger.

14. Jeg har kommet for å la deg forstå det som skal hende med ditt folk i de siste dager, for synet peker mot dager som ennå skal komme.»

15. Da han hadde sagt disse ordene til meg, vendte jeg ansiktet mot jorden og ble målløs.

16. Se, en som lignet menneskenes barn, rørte ved leppene mine. Da åpnet jeg munnen og talte, og jeg sa til ham som sto foran meg: «Min herre, på grunn av synet har smerten overveldet meg, og jeg har ingen styrke igjen.

17. For hvordan kan en som jeg, min herres tjener, tale med en som deg, min herre? Og jeg, i meg er det ingen styrke igjen, og det er heller ingen livsånde igjen i meg.»

18. Han som lignet et menneske, rørte igjen ved meg og styrket meg. Han sa: «Frykt ikke, du høyt elskede mann! Fred være med deg! Vær sterk, ja, vær bare sterk!» Da han talte til meg, ble jeg styrket og sa: «Tal, min herre, for du har styrket meg.»

19. Da sa han: «Vet du hvorfor jeg har kommet til deg? Nå må jeg vende tilbake for å stride mot Persias fyrste. Når jeg har dratt ut, skal sannelig fyrsten over Grekenland komme.

20. Men jeg skal fortelle deg hva som er nedskrevet i Sannhetens Bok. Det er ikke én som stiller seg opp for å styrke meg mot disse, foruten Mikael, deres fyrste.