Profeten Daniel 10 N11BM

1. I perserkongen Kyros' tredje regjeringsår ble et ord åpenbart for Daniel, som ble kalt Beltsasar. Ordet var sant og handlet om en hard strid. Han merket seg ordet så han forsto synet.

2. På den tiden hadde jeg, Daniel, vært i sorg i tre uker.

3. Lekker mat spiste jeg ikke, kjøtt og vin kom ikke over leppene mine, og jeg salvet meg ikke før de tre ukene var til ende.

4. Den tjuefjerde dagen i den første måneden sto jeg ved bredden av Storelven, det vil si Tigris.

5. Jeg løftet øynene. Jeg så, og se! – en mann kledd i lin, med et belte av Ufas-gull om livet.

6. Kroppen hans var som krysolitt, ansiktet som glimtet av et lyn, øynene som luer av ild, og armene og føttene var som skinnende bronse. Når han talte, lød stemmen som bruset av en folkemengde.

7. Jeg, Daniel, var den eneste som så synet. De mennene som var sammen med meg, så ikke synet. Likevel ble de så forskrekket at de flyktet og gjemte seg.

8. Så ble jeg alene tilbake. Da jeg så dette store synet, svant kreftene, jeg skiftet farge og ble likblek. Til slutt var all min kraft borte.

9. Jeg hørte lyden av ordene hans, og da jeg hørte lyden, lå jeg bevisstløs med ansiktet mot jorden.

10. Da rørte en hånd ved meg, ristet i meg og fikk meg opp på hender og knær.

11. Han sa til meg: «Daniel, du høyt elskede, forstå ordene som jeg vil tale til deg. Reis deg opp, for nå er jeg sendt til deg.» Da han talte disse ordene til meg, reiste jeg meg skjelvende opp.

12. Så sa han til meg: «Vær ikke redd, Daniel! For fra den første dagen du viet ditt hjerte til å vinne innsikt og til å ydmyke deg for din Gud, er ordene dine blitt hørt, og på grunn av ordene dine har jeg kommet.

13. Fyrsten over Perserriket gjorde motstand mot meg i tjueen dager. Da kom Mikael, en av de fremste fyrstene, og hjalp meg der jeg var holdt tilbake hos perserkongene.

14. Nå har jeg kommet for å få deg til å forstå hva som skal hende folket ditt i de siste dager. For dette er enda et syn som handler om de dagene.»

15. Mens han talte slik til meg, bøyde jeg ansiktet mot jorden i taushet.

16. En som lignet et menneske, rørte da ved leppene mine. Da åpnet jeg munnen og talte, jeg sa til ham som sto foran meg: «Herre, synet ga meg slike kramper at all min kraft er borte.

17. Hvordan skulle min herres tjener kunne tale med en herre som deg? Kreftene har tatt slutt, og det er ikke livspust igjen i meg.»

18. Han som så ut som et menneske, rørte enda en gang ved meg og ga meg styrke. Han sa: «Vær ikke redd, du høyt elskede. Fred være med deg! Vær sterk, vær sterk!» Og mens han talte til meg, ble jeg styrket og sa: «Tal, herre, for du har gitt meg styrke.»

19. Da spurte han meg: Vet du hvorfor jeg har kommet til deg? Nå må jeg vende tilbake for å føre strid mot fyrsten over Persia. Når jeg drar ut, kommer fyrsten over Javan.

20. Men jeg skal fortelle deg det som er skrevet i Sannhetens bok. Det er ikke en eneste som støtter meg mot dem, unntatt Mikael, som er fyrsten over dere.