Profeten Daniel 10 N78BM
1. I det tredje året Kyros var konge i Persia, fikk Daniel, som hadde fått navnet Beltsasar, en åpenbaring. Åpenbaringen er sann, og den varsler tunge tider. Han merket seg åpenbaringen og gav akt på synet.
2. På den tiden hadde jeg, Daniel, sørget i tre uker.
3. Fine retter spiste jeg ikke, kjøtt og vin kom ikke i min munn, og jeg salvet meg ikke før de tre ukene var omme.
4. Den 24. dagen i den første måneden stod jeg ved bredden av Storelven, det er Tigris.
5. Da jeg så opp, fikk jeg øye på en mann som var kledd i lin og hadde et belte av Ufas-gull om livet.
6. Kroppen hans var som krysolitt, ansiktet skinte som lynet, og øynene var som flammer; armene og bena så ut som skinnende bronse. Når han talte, lød røsten hans som larmen av en stor folkemengde.
7. Jeg, Daniel, var den eneste som så synet. De mennene som var med meg, så det ikke, men det kom stor redsel over dem, og de løp og gjemte seg.
8. Så ble jeg alene tilbake. Og da jeg hadde dette store synet, ble jeg helt maktesløs. Jeg skiftet farge og ble likblek; all min kraft var borte.
9. Jeg hørte lyden av ordene hans, og da jeg hørte den, falt jeg sanseløs ned med ansiktet mot jorden.
10. Da var det en hånd som rørte ved meg og hjalp meg opp på hender og knær.
11. Han sa til meg: «Daniel, du som er så høyt elsket av Gud, gi akt på de ordene som jeg vil tale til deg, og reis deg opp igjen. For nå er jeg sendt til deg.» Mens han talte slik til meg, reiste jeg meg skjelvende opp.
12. Så sa han til meg: «Vær ikke redd, Daniel. For fra den første dagen du satte deg fore å vinne forstand og ydmyke deg for din Gud, er dine ord blitt hørt; og på grunn av dine ord er jeg kommet.
13. Fyrsten over Perserriket gjorde motstand mot meg i 21 dager. Da kom Mikael, en av de fremste høvdingene, og hjalp meg. Jeg forlot ham der hos perserkongen.
14. Nå er jeg kommet for å la deg få vite hva som skal hende folket ditt i de siste dager. For dette er enda et syn som gjelder de dagene.»
15. Mens han talte til meg på denne måten, vendte jeg ansiktet mot jorden og stod målløs.
16. Men se, en som lignet et menneske, rørte ved leppene mine. Da jeg åpnet munnen, kunne jeg snakke. Og jeg sa til ham som stod foran meg: «Herre, synet har tatt slik på meg at all min kraft er borte.
17. Hvordan skulle jeg, min herres ringe tjener, kunne tale med en herre som deg? Kreftene svikter, og jeg orker ikke lenger å puste.»
18. Han som lignet et menneske, rørte ved meg enda en gang og styrket meg. Han sa: «Vær ikke redd, du som er elsket av Gud. Fred være med deg! Vær frimodig og sterk!» Og mens han talte med meg, fikk jeg styrken tilbake, og jeg sa: «Tal, herre! For du har styrket meg.»
19. Da sa han: «Vet du hvorfor jeg er kommet til deg? Nå må jeg nok vende tilbake for å kjempe mot fyrsten over Persia. Og når jeg har gjort det, kommer fyrsten over Javan.
20. Men jeg skal fortelle deg det som er skrevet i Sannhetens bok. Det er ikke en eneste som hjelper meg mot dem unntatt Mikael, som er høvding over dere.