Femte Mosebok 32 N11BM

1. Lytt, du himmel, jeg vil tale, la jorden høre ordet fra min munn!

2. La min lære risle som regn, min tale dryppe som dugg, som regnskurer på grønne enger, som regndråper over alt som gror.

3. Herrens navn vil jeg forkynne, gi vår Gud ære!

4. Klippen, fullkomment er hans verk, for hans veier er alltid de rette. En trofast Gud, uten svik, rettferdig og rettskaffen er han.

5. De som ikke er hans barn, bedro ham med sin onde ferd, en falsk og vrangsnudd slekt.

6. Er det slik dere lønner Herren, du dumme, uforstandige folk? Er han ikke din far som skapte deg? Han formet deg og holder deg oppe.

7. Husk de eldgamle dager, gi akt på årene fra slekt til slekt! Spør din far, la ham fortelle deg, spør de gamle, la dem gi deg svar.

8. Da Den høyeste ga folkeslagene land og skilte menneskene fra hverandre, satte han grenser mellom folkene etter tallet på Israels sønner.

9. Herrens del er hans eget folk, Jakob er hans arvelodd.

10. Herren fant ham i ørkenlandet, i den øde og hylende ørkenen. Han vernet ham, tok hånd om ham og voktet ham som sin øyensten.

11. Lik en ørn som får ungene til å fly fra redet og svever over dem, slik bredte han ut sine vinger, tok ham og bar ham på vingene.

12. Herren alene førte ham, ingen fremmed gud var hos ham.

13. Han lot ham ri fram over landets høyder og lot ham spise av åkerens grøde, suge honning av berget og olje av den harde klippen,

14. ga ham rømme fra buskapen, melk av småfe og fett av lam, av Basan-værer og bukker, og nyrefettet av hveten. Drueblod drakk du, skummende vin.

15. Jesjurun ble fet og spente bakut; du ble fet og tykk og stinn. Han forkastet Gud, som hadde skapt ham, og viste forakt for sin frelsende klippe.

16. De gjorde ham sjalu med fremmede guder, gjorde ham rasende med det avskyelige.

17. De ofret til ånder som ikke er guder, til guddommer som de ikke kjente, nye guder som nylig var kommet, guder som fedrene ikke visste om.

18. Klippen som fødte deg, brydde du deg ikke om, du glemte Gud, som fødte deg i smerte.

19. Da Herren så det, støtte han dem bort, for sønnene og døtrene hans hadde krenket ham.

20. Han sa: Jeg vil skjule ansiktet for dem og se hvordan det går dem til slutt; for de er en vrangsnudd slekt, barn uten troskap.

21. De gjorde meg sjalu med guder som ikke er guder, med avguder gjorde de meg rasende. Så vil jeg gjøre dem sjalu med et folk som ikke er et folk, med et uforstandig folkeslag gjør jeg dem rasende.

22. For i min harme har jeg tent en ild, den brenner helt til dødsrikets dyp. Den fortærer jorden og dens grøde og setter fjellenes grunnvoll i brann.

23. Jeg hoper opp ulykker over dem og bruker alle mine piler mot dem.

24. Kraftløse blir de av sult, de tæres av pest og farlig sott. Så sender jeg mot dem villdyr med skarpe tenner og giftige ormer som kryper i støvet.

25. Ute gjør sverdet barnløs, inne dreper redselen både ung gutt og jente, spedbarn og gråhåret mann.

26. Jeg tenkte: «Jeg skal knuse dem, utslette deres minne blant mennesker.»

27. Men jeg fryktet at fiendene skulle krenke meg, at motstanderne deres ville misforstå det og si: «Vår egen hånd er løftet, det var ikke Herren som gjorde alt dette.»

28. De er et folk uten råd som duger, og de har ingen innsikt.

29. Var de vise, skjønte de dette og innså hvordan det går dem til slutt.

30. Hvordan kan en mann forfølge tusen og to slå ti tusen på flukt, hvis ikke deres klippe har solgt dem, hvis ikke Herren har oppgitt dem?

31. For deres klippe er ikke som vår, det kan våre fiender dømme om.

32. For deres vinstokk stammer fra Sodoma og fra terrassene i Gomorra. Deres druer er giftige, drueklasene beske.

33. Slangegift er vinen deres, grufull gift fra ormer.

34. Men alt dette er gjemt hos meg, forseglet i mitt forrådskammer

35. til dagen som kommer med hevn og gjengjeld, den tid da de blir ustø på foten. Ja, ulykkesdagen nærmer seg, det som venter dem, kommer snart.

36. Men Herren vil skaffe sitt folk rett og ha medfølelse med sine tjenere, for han ser at deres makt er borte, det er ute med både fange og fri.

37. Så spør han: Hvor er nå deres guder, klippen som de søkte tilflukt hos,

38. de som spiste fettet av deres slaktoffer og drakk vinen fra drikkofferet? La dem reise seg og hjelpe dere, la dem gi dere ly og vern!

39. Se nå, jeg er Han! Det finnes ingen annen gud enn jeg. Jeg tar liv og gir liv, jeg sårer og jeg helbreder, og ingen kan berge noe ut av min hånd.

40. Jeg løfter hånden mot himmelen og sier: Så sant jeg lever til evig tid,

41. når jeg kvesser mitt lynende sverd og rekker hånden ut til dom, tar jeg hevn over motstanderne mine og gjengjelder dem som hater meg.

42. Jeg gjør mine piler drukne av blod, blodet av falne og fanger, og lar mitt sverd fortære kjøtt, hoder av fiendens høvdinger.

43. Pris hans folk, dere folkeslag, for han hevner sine tjeneres blod. Han tar hevn over fiendene og gjør soning for sitt land og folk.

44. Moses kom og sa fram hele denne sangen, han og Josva, Nuns sønn, mens folket hørte på.

45. Da Moses var ferdig med å si fram alle disse ordene for hele Israel,

46. sa han: «Legg dere nå på hjertet alle de ord som jeg i dag har talt til advarsel for dere. Og gi barna påbud om at de skal holde hvert ord i denne loven og leve etter dem.

47. For dette er ikke tomme ord for dere, men selve livet. Ved disse ordene skal dere leve lenge i det landet dere skal innta når dere går over Jordan.»

48. Samme dagen sa Herren til Moses:

49. «Gå opp på Abarim-fjellet, på fjellet Nebo som ligger i Moab, rett imot Jeriko. Se ut over Kanaan, det landet jeg vil gi israelittene til eie.

50. Og du skal dø på fjellet der du går opp, og bli forent med ditt folk, slik som din bror Aron døde på fjellet Hor og ble forent med sitt folk.

51. Dette skjer fordi dere var troløse mot meg blant israelittene ved Meriba-kilden ved Kadesj i Sin-ørkenen og ikke helliget meg blant dem.

52. Du skal få se landet foran deg, men du får ikke komme inn i det, inn i landet som jeg vil gi israelittene.»