Femte Mosebok 32 N78BM

1. Lytt du himmel, jeg vil tale, hør ordene fra min munn ¬du jord!

2. La min lære risle som regn, min tale dryppe som dugg, som regnskurer på det grønne ¬gress, som regndråper ¬over det som gror.

3. Herrens navn vil jeg forkynne, og dere skal gi vår Gud ære.

4. Han er Klippen, fullkomment er hans verk, rettferdige er alle hans veier. En trofast Gud, uten svik, rettferdig og rettvis er han.

5. De som ikke er hans barn, bedrog ham med sin onde ferd, en falsk og vrangvillig slekt.

6. Er det slik dere lønner Herren, du dumme, uforstandige folk? Er han ikke din far og skaper, han som skapte og utrustet deg?

7. Kom svunne dager i hu, gi akt på årene fra slekt til slekt! Spør din far, så forteller han ¬deg, de gamle kan gi deg svar.

8. Da Den Høyeste gav ¬folkeslagene land og skilte menneskene ¬fra hverandre, satte han grenser ¬mellom folkene etter tallet på Israels sønner.

9. Herrens del ble hans eget folk, Jakob ble hans arvelodd.

10. Herren fant ham i ødemarken, i den tomme ørken ¬med ulende lyder. Han vernet ham og sørget ¬for ham og voktet ham som sin øyesten.

11. Som en ørn får ungene til å fly fra redet og svever over dem, slik bredte han ut ¬sine vingefjær, tok og bar ham på sine vinger.

12. Herren alene førte ham, ingen fremmed gud ¬var med ham.

13. Han lot ham fare ¬over landets høyder og spise av markens grøde. Han lot ham suge honning ¬av klippen og olje av harde fjellet.

14. Han gav ham rømme fra ¬buskapen, melk av småfe og fett av lam, av Basan-værer og bukker, og den feteste marg av hveten. Drueblod drakk du, ¬skummende vin.

15. Jesjurun ble fet og spente bakut; du ble fet og tykk og stinn. Han forkastet Gud ¬som hadde skapt ham, og viste forakt ¬for sin frelsende klippe.

16. De egget ham med fremmede ¬guder og vakte hans harme ¬med styggedom.

17. De ofret til ånder som ikke ¬er guder, til guddommer som de ikke ¬kjente, nye og nylig oppkommet, guder som fedrene ikke ¬visste om.

18. Klippen, ditt opphav, ¬brydde du deg ikke om, du glemte Gud som fødte deg.

19. Da Herren så det, ¬støtte han dem bort, for hans sønner og døtre ¬hadde krenket ham.

20. Han sa: Jeg vil skjule mitt ansikt ¬for dem og se hvordan det går dem ¬til slutt; for de er en vrangsnudd slekt, barn som det ikke fins troskap i.

21. De egget meg med sine avguder, med gagnløse guder ¬vakte de min harme. Så vil jeg egge dem med et ufolk, krenke dem med et uforstandig ¬folk.

22. For i min vrede har jeg tent ¬en ild, den brenner helt til dødsrikets ¬dyp. Den fortærer jorden ¬og dens grøde og setter fjellenes grunnvoll ¬i brann.

23. Jeg hoper opp ulykker over dem og bruker alle mine piler ¬mot dem.

24. Kraftløse blir de av hunger, de tæres av pest og farlig sott. Så sender jeg mot dem ¬villdyrtenner og eiter av ormer som kryper ¬på jorden.

25. Sverd skal herje på gaten, redsel inne i kamrene. Både gutter og jenter ¬blir revet bort, spedbarn og gråhåret mann.

26. Jeg tenkte: «Jeg skal knuse dem, utslette deres minne blant folk.»

27. Men jeg fryktet at fiendene ¬skulle krenke meg, at deres motstandere ville ¬mistyde det og si: «Det er vår egen hånd ¬som er sterk; det var ikke Herren ¬som gjorde dette.»

28. De er et folk uten råd ¬som duger, og de har ingen innsikt.

29. Var de vise, skjønte de dette og innså hvordan det går dem ¬til slutt.

30. Hvordan kan en mann ¬forfølge tusen og to slå ti tusen på flukt hvis ikke deres klippe har ¬solgt dem, hvis ikke Herren har ¬prisgitt dem?

31. For deres klippe er ikke som vår, det kan våre fiender dømme om.

32. Deres vintre stammer fra ¬Sodomas vintrær og fra Gomorras vinberg. Deres druer er giftige bær, drueklasene er beske.

33. Deres vin er slangegift, grufull orme-eiter.

34. Alt dette er forvart hos meg, forseglet i mitt forrådskammer

35. til dagen som kommer ¬med hevn og gjengjeld, den tid da de blir ustø på foten. Ja, ulykkesdagen nærmer seg ¬for dem; det som venter dem, ¬kommer snart.

36. Men Herren vil sørge for ¬at hans folk får sin rett, og forbarme seg over ¬sine tjenere; for han ser at deres makt ¬er borte, det er ute både med trell og fri.

37. Så spør han: Hvor er nå ¬deres guder, klippen som de stolte på,

38. de som spiste fettet av deres ¬slaktoffer og drakk vinen de gav som ¬drikkoffer? La dem reise seg ¬og hjelpe dere, la dem gi dere ly og vern!

39. Se nå, det er bare jeg ¬som er Gud, det finnes ingen annen gud ¬enn jeg. Jeg bringer død, og jeg gir liv, jeg sårer og jeg leger, og ingen kan berge ut av ¬min hånd.

40. Jeg løfter hånden mot himmelen og sier: Så sant jeg lever evig,

41. når jeg kvesser mitt lynende ¬sverd, og rekker hånden ut til dom, tar jeg hevn over mine fiender og gjengjelder mine ¬motstandere.

42. Jeg gjør mine piler drukne ¬av blod, blodet av falne og fanger, og lar mitt sverd fortære kjøtt, hoder av fiendens høvdinger.

43. Pris hans folk, dere folkeslag, for han hevner sine tjeneres ¬blod. Han tar hevn over sine fiender og gjør soning for sitt land ¬og folk.

44. Moses kom og fremsa hele dette kvadet, han og Josva, Nuns sønn, mens folket hørte på.

45. Da Moses var ferdig med å fremsi alle disse ordene for hele Israel,

46. sa han: «Legg dere nå på sinne alle de ord som jeg i dag har talt til advarsel for dere. Og gi barna påbud om at de skal holde alle budene i denne loven og leve etter dem.

47. For dette er ikke tomme ord, men selve livet for dere. Ved disse ord skal dere leve lenge i det landet dere skal legge under dere når dere går over Jordan.»

48. Samme dagen talte Herren til Moses. Han sa:

49. «Gå opp på Abarim-fjellet, på fjellet Nebo som ligger i Moab, rett imot Jeriko. Se ut over Kanaan, det landet jeg vil gi israelittene til eie.

50. Og på fjellet som du går opp på, der skal du dø og gå til dine frender, likesom din bror Aron døde på fjellet Hor og gikk til sine frender.

51. Dette skjer fordi dere var troløse mot meg blant israelittene ved Meriba-kilden ved Kadesj i Sin-ørkenen, og ikke hevdet min hellighet blant dem.

52. Du skal få se landet foran deg, men du får ikke komme dit inn, i det landet som jeg vil gi israelittene.»