Forkynneren 1 N11BM

1. Ord av Forkynneren, sønn av David og konge i Jerusalem.

2. Forgjeves, sier Forkynneren, forgjeves og forgjengelig – alt er forgjeves!

3. Hva har mennesket igjen for sitt strev, for alt det strever med under solen?

4. Slekter går, og slekter kommer, men jorden er alltid den samme.

5. Solen går opp, og solen går ned, så lengter den tilbake til stedet der den går opp.

6. Den skinner og vandrer mot sør, så vender den og vandrer mot nord, mens vinden snur og skifter og tar fatt på sin rundgang igjen.

7. Alle elver renner ut i havet, men havet blir ikke fullt; dit elvene før har rent, fortsetter de å renne.

8. Alle ting går sin strevsomme gang, menneskets ord strekker ikke til. Øyet blir ikke mett av å se, og øret blir ikke fullt av å høre.

9. Det som har skjedd, skal atter skje, og det som ble gjort, skal gjøres på nytt. Intet er nytt under solen.

10. Blir det sagt om noe: «Se, dette er nytt», har det likevel hendt i tidligere tider, lenge før oss.

11. Ingen minnes det som før har hendt. Og det som skal komme, vil heller ingen minnes i slektene som følger.

12. Jeg, Forkynneren, var konge over Israel, i Jerusalem.

13. Jeg la meg på hjertet å undersøke og granske med visdom alt som blir gjort under himmelen. Det er et ondt strev Gud har gitt menneskene å plage seg med.

14. Jeg betraktet hver gjerning som blir gjort under solen. Se, alt er forgjeves, som å gjete vinden!

15. Det som er kroket, kan ingen rette opp. Det som mangler, kan ingen telle.

16. Jeg sa i mitt hjerte: Se, jeg har vunnet større visdom enn noen som har hersket i Jerusalem før meg. Mye har jeg lært å kjenne av visdom og kunnskap.

17. Jeg la meg på hjertet å lære hva som er visdom, og hva som er dårskap og uforstand. Da fant jeg at også dette er som å gjete vinden.

18. For med stor visdom følger store kvaler. Den som øker sin kunnskap, øker sin smerte.