Forkynneren 1 N78BM

1. Ord av Forkynneren, sønn av David, konge i Jerusalem.

2. Alt er tomhet, ¬sier Forkynneren, ja, alt er bare tomhet.

3. Hva har menneskene igjen ¬for sitt strev, av alt de sliter med ¬under solen?

4. Slekter går, ¬og slekter kommer, men jorden står alltid ved lag.

5. Solen går opp, ¬og solen går ned, så skynder den seg tilbake til stedet der den går opp.

6. Vinden blåser mot sør, så dreier den mot nord; stadig snur og skifter den og tar fatt ¬på samme rundgang igjen.

7. Alle elver renner ut i havet, men havet blir ikke fullt; dit elvene før har rent, fortsetter de å renne.

8. Mannen blir trett av å tale og får ikke sagt det han vil. Øyet blir ikke mett av å se, og øret får aldri nok av å høre.

9. Det som var, skal alltid være, og det som skjedde, ¬skal atter skje. Det fins ikke noe nytt ¬under solen.

10. Blir det sagt om noe: ¬«Se, dette er nytt», har det likevel vært der før, helt fra eldgammel tid.

11. Ingen tenker på slekter ¬som var; og slekter som en gang ¬kommer, vil heller ikke leve i minnet hos dem som siden skal følge.

12. Jeg, Forkynneren, var konge over Israel, i Jerusalem.

13. Jeg satte meg fore å granske og utforske med visdom alt det som skjer ¬under himmelen. Det er et plagsomt strev Gud har gitt menneskene.

14. Jeg så på alt som hender, det som blir gjort under solen. Se, alt er tomhet ¬og jag etter vind.

15. Det som er kroket, ¬kan ikke rettes, og det som mangler, ¬kan ikke telles.

16. Jeg sa i mitt stille sinn: Se, jeg har fått større ¬og rikere visdom enn noen annen ¬som har hersket i Jerusalem før meg. Mye har jeg lært å kjenne av visdom og kunnskap.

17. Jeg la vinn på ¬å lære visdom å kjenne, å få kjennskap ¬til uforstand og dårskap. Men jeg fant ¬at også det er jag etter vind.

18. For med stor visdom ¬følger mange kvaler. Den som øker sin kunnskap, ¬øker sin smerte.