Forkynneren 2 NB

1. Jeg sa til mitt hjerte: Vel, jeg vil prøve deg med glede! Nyt det som godt er! - Men se, også det var tomhet.

2. Til latteren sa jeg: Du er gal! Og til gleden: Hva gagn gjør du?

3. Jeg tenkte i mitt indre på å la legemet forfriske seg med vin, mens jeg likevel lot hjertet lede meg med visdom - jeg tenkte på å holde fast på dårskap til jeg fikk se hva som var godt for menneskenes barn å gjøre under himmelen alle deres levedager.

4. Jeg utførte store arbeider. Jeg bygde meg hus, jeg plantet meg vingårder,

5. jeg gjorde meg hager og parker og plantet i dem alle slags frukttrær,

6. jeg gjorde meg vanndammer til å vanne en skog av voksende trær.

7. Jeg kjøpte meg treller og trellkvinner. Jeg hadde tjenestefolk som var født i mitt hus. Jeg fikk meg også stor buskap, både stort og smått, mer enn alle som hadde vært før meg i Jerusalem.

8. Jeg samlet meg også sølv og gull og kostbare skatter som kom fra fremmede konger og land. Jeg fikk meg sangere og sangerinner og det som er menneskenes lyst: en hustru og flere.

9. Jeg ble større og mektigere enn alle som hadde vært før meg i Jerusalem. Og min visdom hadde ikke forlatt meg.

10. Alt øynene mine hadde lyst til, lot jeg dem få. Jeg nektet ikke mitt hjerte noen glede. Hjertet hadde glede av alt mitt strev, dette var det jeg hadde igjen for alt mitt strev.

11. Men når jeg så på alt det som mine hender hadde gjort, og på den plage det hadde kostet meg, da så jeg at alt sammen var tomhet og jag etter vind. Det er ikke noen vinning å nå under solen.

12. Så ga jeg meg til å se på visdom og på galskap og dårskap. For hva vil det menneske gjøre som kommer etter kongen? Det samme som andre har gjort for lenge siden.

13. Da så jeg at visdommen har samme fortrinn fremfor dårskapen som lyset har fremfor mørket.

14. Den vise har øyne i hodet, men dåren vandrer i mørket. Men jeg skjønte også at det går den ene som den andre.

15. Da sa jeg i mitt hjerte: Slik som det går dåren, slik vil det også gå meg. Hva skal da all min visdom tjene til? Og jeg sa i mitt hjerte: Også dette er tomhet.

16. For minnet om den vise vil like så lite vare til evig tid som minnet om dåren. I kommende dager vil jo alt sammen for lengst være glemt. Må ikke den vise dø like så vel som dåren?

17. Da fikk jeg avsky for livet. Det var ondt i mine øyne, alt det som skjer under solen. For alt sammen er tomhet og jag etter vind.

18. Og jeg avskydde alt mitt strev, det som jeg hadde plaget meg med under solen. For jeg skulle etterlate det til dem som kommer etter meg.

19. Hvem vet om det blir en vis eller en dåre? Og enda skal han råde over alt det jeg har vunnet ved mitt strev og min visdom under solen. Også det er tomhet.

20. Da ble jeg fortvilet i mitt hjerte over alt strevet som jeg hadde plaget meg med under solen.

21. For er det et menneske som har gjort sitt arbeid med visdom og kunnskap og dyktighet, så må han likevel gi det fra seg som arv til en som ikke har hatt noe bry med det. Også dette er tomhet og et stort onde.

22. Hva har mennesket igjen for all sin plage og for sitt hjertes streben, som han har gjort seg umak med under solen?

23. Alle hans dager er jo fulle av smerte, og alt hans strev er bare gremmelse. Selv om natten har hans hjerte ikke ro. Også dette er tomhet.

24. Er det da ikke det beste for mennesket at han kan ete og drikke og unne seg gode dager til gjengjeld for sitt strev? Jeg så at også dette kommer fra Guds hånd.

25. For hvem kunne ete og hvem kunne nyte mer enn jeg?

26. Det menneske som tekkes Gud, gir han visdom og kunnskap og glede. Men synderen gir han den umaken å sanke og samle for å gi det til den som behager Gud. Også dette er tomhet og jag etter vind.