Forkynneren 5 NB

1. Vær ikke for snar med din munn, og la ikke ditt hjerte forhaste seg med å bære fram et ord for Guds åsyn! For Gud er i himmelen og du på jorden, la derfor dine ord være få!

2. For av mye strev og kav kommer drømmer, og med mange ord følger dårlig tale.

3. Når du gjør Gud et løfte, så dryg ikke med å holde det, for han har ikke behag i dårer! Hold det du lover!

4. Bedre er det at du ikke lover, enn at du lover og ikke holder det.

5. La ikke din munn føre synd over ditt legeme og si ikke til Guds sendebud: Det var av vanvare jeg gjorde det! - Hvorfor skal Gud harmes over din tale og ødelegge dine henders verk?

6. For der det er mange drømmer, er det også stor tomhet, likeså der det er mange ord. Frykt heller Gud!

7. Om du ser at den fattige undertrykkes, og at rett og rettferdighet blir trådt under fot i landet, så undre deg ikke over den tingen! For den som er høytstående, har en høyere til å vokte på seg, og en Høyeste vokter på dem begge.

8. Tross alt dette er det til gagn for et land at det har en konge som sørger for at landet dyrkes.

9. Den som elsker penger, blir ikke mett av penger. Og den som elsker rikdom, får aldri nok. Også det er tomhet.

10. Jo mer gods, dess flere til å fortære det! Og hva gagn har eieren av det, annet enn at han får se det?

11. Arbeiderens søvn er søt, enten han spiser lite eller mye. Men den rikes metthet lar ham ikke få sove.

12. Det er et stort onde, som jeg har sett under solen: rikdom gjemt av sin eier til hans egen ulykke.

13. Går så denne rikdommen tapt ved et uhell, og han har fått en sønn, så blir det ikke noe tilbake for ham.

14. Som han kom ut av mors liv, skal han igjen gå bort, naken som han kom. Ingenting av det han strever for, kan han ta med seg.

15. Også dette er et stort onde: Nøyaktig som han kom, skal han gå bort. Hva vinning har han da av at han strever etter vind?

16. Dessuten spiser han alle sine dager sitt brød i mørket, sorgfull og syk og harm er han.

17. Se, dette er det jeg har funnet godt og vakkert: å ete og drikke og gjøre seg til gode til gjengjeld for alt det strev som en plager seg med under solen, alle de levedager Gud gir. Det er det gode som blir ham til del.

18. Når Gud gir et menneske rikdom og skatter og setter ham i stand til å nyte godt av det og ta det som blir ham til del, og glede seg i sitt strev, så er det en Guds gave.

19. For da vil han ikke tenke så meget på sine levedager, fordi Gud svarer ham med å gi ham glede i hjertet.