Esters bok 9 BGO

1. I den tolvte måneden, det vil si i måneden adar, på den trettende dag, var tiden kommet da kongens ord og lov skulle settes i verk. På den dagen da jødenes fiender hadde håpet å overmanne dem, skjedde det motsatte ved at jødene selv overmannet dem som hatet dem.

2. Overalt i alle provinsene til kong Ahasverus samlet jødene seg i byene for å legge hånd på dem som søkte å føre noe ondt over dem. Ingen kunne stå seg imot dem, for frykt for dem var kommet over alle folkene.

3. Alle fyrstene i provinsene, satrapene, stattholderne og alle som utførte kongens arbeid, hjalp jødene, fordi de fryktet for Mordekai.

4. For Mordekai var nå stor i kongens slott, og gjetordet om ham spredte seg ut i alle provinsene. Denne mannen Mordekai ble stadig mer framstående.

5. Slik beseiret jødene alle fiendene sine med sverd, mannefall og ødeleggelse, og de gjorde det de som hatet dem, ville gjort med dem.

6. I borgen Susan drepte og utryddet jødene 500 menn.

7. Også Parsjandata, Dalfon, Aspata,

8. Porata, Adalja, Aridata,

9. Parmasjta, Arisai, Aridai og Vaisata,

10. ti sønner av Haman, Hammedatas sønn, jødenes fiende, drepte de. Men de la ikke hånd på byttet.

11. Samme dag ble tallet på dem som ble drept i borgen Susan, tatt med til kongen.

12. Kongen sa til dronning Ester: «Jødene har drept og utryddet 500 menn i borgen Susan, i tillegg til de ti sønnene til Haman. Hva har de gjort i de andre av kongens provinser? Hva ber du om? Det skal bli gitt deg. Hva mer ønsker du? Det skal bli oppfylt.»

13. Da svarte Ester: «Hvis kongen synes godt om det, la da jødene i Susan også i morgen få gjøre etter den loven som gjelder i dag, og la Hamans ti sønner bli hengt i galgene.»

14. Kongen befalte at dette skulle gjøres. Loven om det ble vedtatt i Susan, og de hengte Hamans ti sønner.

15. Jødene i Susan samlet seg igjen på den fjortende dagen i måneden adar, og de drepte 300 menn i Susan. Men de la ikke hånd på byttet.

16. De andre jødene i kongens provinser samlet seg og beskyttet sine liv. De hadde ro for sine fiender og drepte 75 000 av dem som hatet dem. Men de la ikke hånd på byttet.

17. Dette hendte den trettende dagen i måneden adar, og på den fjortende dagen hvilte de ut og gjorde den til en dag med høytid og glede.

18. Men jødene i Susan samlet seg på den trettende dagen og på den fjortende. På den femtende dagen hvilte de. De gjorde den til en dag med høytid og glede.

19. Jødene i landsbyene, de som bodde i de byene som ikke hadde murer, feiret derfor den fjortende dagen i måneden adar med glede og fest, som en høytidsdag, og de sendte festgaver til hverandre.

20. Mordekai skrev ned alt dette som hadde skjedd, og sendte brev til alle jødene som var i alle provinsene til kong Ahasverus, både nær og fjern.

21. Der sto det at de seg imellom måtte vedta at de skulle feire den fjortende dagen og den femtende dagen i måneden adar hvert år,

22. fordi dette var de dagene da jødene fikk ro for sine fiender, og fordi det var i den måneden sorgen ble vendt til glede for dem, og sørgetiden ble til høytid. De skulle gjøre disse dagene til dager med fest og glede, og de skulle sende festgaver til hverandre og gaver til de fattige.

23. Så vedtok da jødene som tradisjon det de hadde innført, slik Mordekai hadde skrevet til dem.

24. For Haman, agagitten Hammedatas sønn, alle jøders fiende, hadde tenkt ut en ond plan mot jødene for å få dem utryddet. Han hadde kastet pur, det vil si lodd, for å ødelegge og utrydde dem.

25. Men da Ester kom fram for kongens ansikt, befalte han ved brev at det ondskapsfulle rådet Haman hadde tenkt ut mot jødene, skulle vende tilbake over hans eget hode, og at han og hans sønner skulle henges i galgene.

26. Derfor kalte de disse dagene for purim, etter navnet pur. På grunn av alt som sto i dette brevet, og på grunn av det de selv hadde sett i denne saken, og det som hadde hendt med dem,

27. fattet jødene et vedtak og påla seg selv og sin slekt og alle dem som ville slutte seg sammen med dem, at de uten opphold skulle holde høytid disse to dagene hvert år. Det skulle gjøres etter det som var skrevet om den og på den fastsatte tid.

28. Disse dagene skulle altså huskes og holdes i hvert slektsledd, hver slekt, hver provins og hver by, for at ingen skulle unnlate å holde disse purimdagene blant jødene, og for at minnet om dem ikke skulle gå tapt blant deres etterkommere.

29. Dronning Ester, Abihajils datter, sammen med jøden Mordekai, skrev deretter et offisielt brev for at dette andre brevet om purim skulle bekreftes som lov.

30. Mordekai sendte brev til alle jødene, til de 127 provinsene i kongeriket til Ahasverus – det var brev om fred og sannhet

31. – for at disse purimdagene skulle bekreftes som lov på deres fastsatte tider. Det ble gjort slik jøden Mordekai og dronning Ester hadde foreskrevet, og slik de hadde bestemt for seg og sin slekt om det som angikk fastetidene og klageropene.

32. Esters lov stadfestet på den måten de spørsmålene som gjaldt purim, og alt ble skrevet ned i boken.